I samme båt

I Sverige har sosialdemokratene suksess, mens partifellene i Norge og Danmark er inne i en gjennomgripende selvransakelse etter velgernes mistillit.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BÅDE I NORGE og i Danmark undrer forfjamsede sosialdemokrater på hvordan verden er blitt. Hvordan kan det ha seg at til og med partiene på ytterste høyre fløy er blitt mer troverdige i viktige velferdsspørsmål enn de selv? Hvorfor har velgerne vendt dem ryggen, de som gikk til valg på mer velferd?

Mens Arbeiderpartiet analyserer og forsøker å finne en ny kurs, er det også oppstått en intens debatt på sentrum- venstre-sida i Danmark om politikkens innhold. Samtidig er det interessant at statsminister Göran Persson og sosialdemokratene i Sverige er blitt en suksess med en midtsøkende og liberal linje. Tony Blairs politiske guru, professor Anthony Giddens, framhevet nylig de svenske sosialdemokratene som «foregangsmenn» i gjennomføringen av hans egne ideer om «den tredje vei». I forbindelse med Giddens' nylig utkomne bok «Where now for New Labour?» pågår det en debatt i Storbritannia omkring Giddens' tanker. Giddens er blant annet redd for at de gamle sosialdemokratiske sykdommene som skattespiral og offentlig overforbruk er på vei tilbake.

NETTOPP SKATTELETTELSER eller skattestopp var en av grunnene til den høyreliberale suksessen i både Danmark og Norge. I Sverige er sosialdemokratene kommet med skattelettelser, mens sentrum- venstre-sida i både Norge og Danmark til tider har gjort det til en høylytt moralsk dyd å ikke senke skatter og avgifter. Problemet er imidlertid at en rekke av de idealistiske argumentene i realiteten bidrar til å øke avstanden mellom fattige og rike. En del av opprøret som den nye danske regjeringen har maktet å mobilisere mot eksperter med «pekefinger», må blant annet sees på denne bakgrunnen.

SOSIALDEMOKRATENE og deler av venstresida er blitt systemforsvarere. Deres forvaltning av samfunnet er - for å låne et bilde - blitt som veteranbilene på Tivoli i København. Her fins bare én nødvendig vei, nemlig skinnene. Det er mulig å dreie på rattet for moro skyld, men det har ingen betydning for retningen. Arbeiderpartiet og LO - gjerne i trekant med arbeidsgiverne i ansvarlighetens navn - er blitt en administrasjon. Et konsern med egeninteresser. Vår tids øvrighet. I dette perspektivet var det fatalt at Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakta for to år siden. Få har hatt større mulighet til å gjøre noe med de viktigste problemområdene enn sosialdemokratene. Når så ventelister, korridorpasienter og sykehjemstrøbbel fortsatt preget samfunnet, hvorfor skulle velgerne da tro på dem ved valget? Det ble en troverdighets- og mistillitskrise.

HØYRESIDA HAR hatt andre ideer og svar enn bare mer velferd. Uansett kvaliteten på og verdien av disse forslagene har det i det minste vært foreslått å gjøre noe annet på tilsynelatende evigvarende problemområder. I stedet for å gå inn i reelle diskusjoner har venstresida henfalt til automatisk avvisning. Dermed er motparten - helt unødvendig - blitt sterk i sak, og har fått et tilleggspoeng, nemlig bruken av frihetsbegrepet mot venstresida, systemforsvarerne. Behendig er oppmerksomheten skjøvet fra konsekvensene av en markedsliberal utvikling til konsekvensene av et statlig hegemoni og apparat.

TIL GRUNN FOR velferdstanken ligger det en fellesskapstanke. Trolig må sentrum- venstre begynne her. Hva innebærer fellesskapstanken i dagens samfunn, der individuell rett har fått en helt annen posisjon på godt og ondt? Hvilke fellesskapstanker er nødvendige for å styrke demokratiet og for å sikre alle et verdig liv?

En utfordring for sentrum- venstre blir å finne (eller gjenfinne) den rimelige balansegangen mellom de nødvendige kollektive løsningene og den enkeltes mulighet til fri utfoldelse.

De sitter i samme synkeferdige båt, de norske og danske sosialdemokratene, og i første omgang kan de jo redde seg i land i Sverige.