I seilsporten var Kongen den mest folkelige som fantes

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

INGEN SPYDKAST på Bislett kan måle seg med lengden på friidrettens egen klassereise. Nær en tredjedel av de 15 000 menneskene som fulgte stevnet live i går, kan Bislett-Alliansen VIP-klassifisere som gjester heller enn tilskuere. Dette som en gang var en friidrettens høymesse; for frisksportere med runde briller og slitte turnsko, med like mange mil i beina som de hadde kollokvietimer i en svunnen Blindern-tid, med Arne Haukvik som residerende kapellan med ropert i hånda og stråhatt på hodet, og med Jan Hemsvik som den mest vidunderlige utroper av passeringer 2,4 sekunder foran verdensrekorden og ny personlig årsbestenotering i tresteg. Hvor mange satt med poengtabellen i lomma i går og funderte over hva Ida Marcussens beste lengdehopp indikerte om hennes forbedringsmuligheter i sjukamp? Én? To? Ingen?

DEN ORGANISERTE IDRETTEN i dette landet springer ut av en symbiose mellom skytterlag, turnforeninger og forsvarsvenner. Men helt fra «Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug» ble etablert i 1861 for å utdanne dyktige fedrelandsforsvarere, til soneforsvarets fortreffelighet ble et enda hetere tema et godt hundreår seinere, kavet idretten mellom to ideale fordringer: Å være en aktivitet til nytte og et mål i seg selv. Som arena for klassekamp i mellomkrigstida, som et mantra for folkehelsen under Gerhardsens gjenreisning, og ikke minst da idretten eksploderte som folkebevegelse midt på 1960-tallet. I de 20 åra fram mot 1985 økte antall medlemskap i Norges Idrettsforbund fra 430 000 til 1,6 millioner; snart var det turrenn og trimaksjoner og bedriftsidrett og mosjonsritt og Grete Waitz-løp og et helt folk i form til OL. Og som folkelig aktivitet hadde friidretten knapt sin like: Fra skolegårdens Idrettsmerke til Trine Hattestads OL-gull var det ikke en blazer å se.

ENKELTE STORE IDRETTER, som fotballen, har i all sin utbredelse vært frikoblet en klassetilhørighet. Men andre idrettsmiljøer har vært fascinerende sosiologiske oaser. I seilsporten var Kongen tilsynelatende den mest folkelige som fantes. Innen sporter som golf og tennis var det heller ikke en plebeier i mils omkrets. Men nå er denne sosiale veggen fullstendig revet ned. Plutselig har både journalister og rørleggersvenner fått press i golfbuksene, mens de bemidlede har løpt den andre veien – ut i langrennsløypa, opp på sykkelsetet, og inn på Bislett. Det er ikke tilfeldig at Dagens Næringsliv, av alle, er sponsor for Bislett Games. Det finnes ikke én avis i dette land som serverer treningstips med slikt engasjement som nettopp DN. Side opp og side ned med gode råd når det stunder mot Birken. Like effektivt som tenåringsjenter en gang kunne søke til Det Nye-spalta «Svar oss, Søren» for å få svar på de grunnleggende pubertale mysterier, kan man nå plukke opp de kjekkeste treningstips i DNs ubetalelige «Topp & trent»-spalte for ledere som trimmer (bare husk at Trondheim-Oslo snart er like ut som han derre Dan Brown, som ingen lenger har på nattbordet). Du får til og med bekreftet at det ikke er flaut å legge litt ekstra kroner i godt utstyr. Akkurat som de sa på Anton Sport.

OG, BLI IKKE OVERRASKET: Gjennomsnittspublikummeren på Bislett i går er akkurat den samme mann og kvinne som svetter for Birken; som har to par ski for hver langrennsdistanse, Dagens Næringsliv på dørmatta og en karbonsykkel som koster mer enn en charterferie for fire. Det vet arrangørene bedre enn noen. Og de har markedsundersøkelser å slå i hodet på den som måtte tvile.