I sin egen verden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ethvert rammeverk av internasjonale institusjoner og folkerett var fraværende da president George W. Bush talte til folket om unionens tilstand natt til i går, norsk tid. Presidentens visjon er den enkleste av alle, at USA går foran og vi andre følger lydig etter. Den viktigste beskyttelse mot alle trusler er USAs militære styrker som alle må støtte og stille seg bak i prøvelsens time. Han understreket dette ved å lese opp det siste brevet som marinesoldaten Dan Clay skrev før han falt i Fallujah, og ved å vise begge Kongressens kamre, høyesterett og generalstaben opp til Clays kone og foreldre der de satt på galleriet, like ved siden av førstedame Laura.

Presidentens årlige tale om rikets tilstand som ble droppet av Thomas Jefferson, men gjeninnført av Woodrow Wilson hundre år seinere, har utviklet seg til en retorisk orgie som i munnen til George Bush ofte lyder hult. Som da han sa at «vi vinner» i Irak. Vi er enige med kommentatoren som sa at det var en stor tale, helt uten kontakt med virkeligheten.

Dessverre er denne observasjonen gyldig for alle de viktige delene av talen, helt fra at en seier er nær og til satsingen på alternative energikilder under et nytt navn. USA skal hektes av sitt oljemisbruk fordi det er for dyrt og for utrygt. Men altså ikke fordi den oljebaserte, amerikanske økonomien som slett ikke går så bra som presidenten påstår, allerede er en trussel mot hele klodens velbefinnende.

Etter sitt femte år som president er Bush mindre populær enn noen av sine forgjengere. Han har store problemer med Kongressen, enorme underskudd i statsbudsjettet og derfor ingen statlige midler til store, kostbare reformer. Under Bush har USA forlist det meste av sin tidligere så formidable innflytelse som et forbilde i verden. Nasjonens naturlige lederskap er erstattet av et irriterende krav om å bytte ut tiårs internasjonal institusjonsbygging med amerikanske raketter, krigsskip, fly og kanoner.

Denne politikken fratar alle USAs allierte, også Norge, enhver innflytelse på beslutningene. Selv ikke Kristin Krohn Devold fikk være med på å bestemme i Pentagon. Men hun sto fritt til å juble, slik som Kongressen gjorde da den spratt opp og ned under presidenten talte..