I siste liten

Nordområdene er ikke som de en gang var, etter at vi i Vesten vant den kalde krigen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fredag kom den, stortingsmelding nr. 30 om «Muligheter og utfordringer i nord». I siste liten. I morgen drar Stortingets utenrikskomité på tur til Nord-Norge for å forberede behandlingen av meldingen. Den er bare på 40 sider, men de berørte har ikke hatt mer enn helga på å sette seg inn i hva regjeringen Bondevik omsider er kommet med. De som drømte om en melding som varslet en Barentshav-milliard til nødvendige tiltak i nord, er blitt grundig skuffet. Det kan leses interessante politiske perspektiver ut av den kortfattede meldingen, men de konkrete tiltakene handler om komiteer, råd og utredninger som nok kan produsere møter og seminarer til glede for hotellnæringen, men lite ut over det. Dette er ikke et opplegg for å satse i nord. Det er mer av vente og se.

Meldingen har vandret rundt i Utenriksdepartementet svært lenge uten å få utenriksministerens oppmerksomhet og uten å være prioritert. Lobbymiljøene som hevder at utviklingen i nord er i ferd med å løpe fra Norge som risikerer å gå glipp av både jobber og inntekter, har presset på. Stort sett forgjeves. Etter hvert kom Stortinget på banen og utenrikskomiteen fikk løfte om at meldingen skulle komme i vår slik at den kunne behandles før sommeren. Men det ble ikke fart i arbeidet med meldingen før ganske seint i fjor høst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I aller siste fase hoppet statsminister Kjell Magne Bondevik inn i prosessen, og dro til Tromsø sammen med utenriksminister Jan Petersen for å legge den fram. Det er ikke sikkert at Petersen likte enda en gang å bli overstrålt av Bondevik på et fagområde som er utenriksministerens ansvar i regjeringen, men han har mest seg selv å takke. Det ville være en overdrivelse å si at Petersen har gjort nordområdepolitikk til sitt varemerke.

Det beste ved nordområdemeldingen er at den nå er kommet slik at Stortinget kan behandle den, og slik at alle miljøene som har noe å melde, får en ny adresse å henvende seg til. Det andre gode ved nordområdemeldingen er at den varsler at regjeringen vil innlede dialoger med en rekke land som i likhet med Norge har interesser i nordområdene. Det avslørende ved denne målsettingen er samtidig at slike dialoger ikke for lengst er blitt etablert med høy prioritet.

Det beskjedne ved nordområdepolitikken i denne regjeringen står i sterk kontrast til trøkket bak for eksempel giverlandskonferansen for Sudan forleden. Men hensikten med en slik sammenlikning er absolutt ikke at norsk utenrikspolitikk skal legge mindre vekt på å bekjempe folkemord og gi bistand til utvikling i Afrika og andre steder, bare å illustrere en forskjell.

Det er langsomt blitt klart at det verdenspolitiske jordskjelvet som rammet New York og Washington da terroristene angrep den 11. september 2001, også ryster nordområdene.

USA våknet for alvor opp til sin egen avhengighet av energiimport fra ustabile Midtøsten, og enda mer kraft ble lagt i arbeidet for å sikre energi fra alternative kilder. Beregninger forteller at en femtedel av klodens uoppdagede energiressurser finnes i dette området. Det russiske Stockman-feltet kan dekke halve Tysklands gassbehov i femti år.

Mellom Russland og Norge er 176 000 kvadratkilometer hav og havbunn omstridt område. Spørsmålet er om Russland har noe som helst motiv for å komme lille Norge i møte når vi krever dette området som vårt etter det folkerettslige prinsippet for deling av havområder etter midtlinjen. Og videre: Hvem kan ha interesse av å støtte vårt krav mot Russland?

Nordområdene er ikke som de en gang var, etter at vi i Vesten vant den kalde krigen. Nå vil amerikanske oljeselskaper inn på de russiske gassfeltene. Det kan virke som om russerne ønsker dem velkomne, mens de spiller Hydro og Statoil ut mot hverandre i en muligens ødeleggende konkurranse.

I nordområdemeldingen

mer enn antydes det at regjeringen omsider vil forsøke å rekruttere Tyskland som norsk støttespiller i stormaktsspillet som for lengst er under utvikling i nord. Lykkes det, er også EU med Frankrike og Storbritannia på banen, og kortene kan deles ut på nytt.

Spørsmålet som nordområdemeldingen reiser, er om denne regjeringen er i stand til å spille i denne politiske divisjonen, for å snakke i vendinger statsministeren forstår.