I sitt rette format

For en EU-frelst utenrikspolitiker i indre eksil må generalsekretærstillingen i Europarådet være selve kremjobben, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«They made him an offer he couldn’t refuse». Slik ville det lyde om regjeringens tilbud til Stortingspresident Thorbjørn Jagland inngikk i en Sopranos- eller Gudfaren-episode. Der mafiaen regjerer, er doble agendaer og fristende tilbud man-ikke-kan-si-nei-til en del av hverdagslivet. I norsk politikk er det heldigvis mer renhårige metoder som gjelder. Men det tidvis anstrengte forholdet mellom Thorbjørn Jagland og regjeringens fremste, ved Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre, er så langt framme i norske journalisters bevissthet at Jagland i går ikke unngikk spørsmål med antydninger om at regjeringen nå blir kvitt en brysom, frittalende kritiker på høyt nivå. Og hvis regjeringen, som har bedt Jagland stille som Norges kandidat til generalsekretærjobben i Europarådet, virkelig har hatt to tanker i hodet, vil vi ikke få det bekreftet. I hvert fall ikke fra annet enn anonyme kilder eller i en memoarbok som kommer når alle involverte nyter godt av Stortingets pensjonsordning.

Jagland sier selv at han ikke har noen som helst grunn til å tro at det ligger andre motiver bak henstillingen fra regjeringen enn at han er den beste kandidat Norge kan stille i en slik konkurranse. Med nesten livslang erfaring fra utenrikspolitikk, partiarbeid på alle nivåer, med bakgrunn som partileder, stortingsrepresentant, parlamentarisk leder, statsminister, utenriksminister og stortingspresident, kan jeg vanskelig se for meg en bedre kandidat. Han ble som kjent ikke profet i eget land etter en turbulent statsministerperiode som endte med 35,0 og ikke 36,9, men har hatt betydelig gehør i internasjonale fora hvor han har deltatt. Jagland har ennå ikke fått jobben. Det blir først bestemt neste år. Og han blir ikke eneste kandidat. Jagland skal fortsatt sitte på Stortinget, mest sannsynlig som stortingspresident, ut denne stortingsperioden. Så han forlater oss ikke så fort.

Likevel er det en epokegjørende begivenhet når en politiker av Thorbjørn Jaglands format og med hans fartstid varsler at han er på vei ut av norsk politikk. Han har preget norsk rikspolitikk i en mannsalder og Arbeiderpartiets enda lenger. Han har ikke hatt naturgitte forutsetninger for alle sine roller. Men hans politiske liv har både vært et eventyr og et drama. Han var Lier-gutten fra alminnelige kår som gikk til topps og etterfulgte Gro Harlem Brundtland. Og han var statsministeren som gikk på snørra ved egen og andres hjelp, for siden å gjenoppstå som utenriksminister og seinere i vervet nest etter kongen.

Thorbjørn Jagland ble selve symbolet på en politiker som først blir båret fram av omgivelsene, hausset opp av mediene, genierklært, og seinere offer for mange, kompliserte og sammensatte omstendigheter. Han er trolig den norske politiker i moderne tid som har vært utsatt for de største svingningene fra popularitet til det motsatte, som har tålt de verste anklagene, som har yppet mest til strid, som har stått mest alene, men som likevel har stått oppreist. Brysomt oppreist. Han har ikke gitt seg på tørre møkka. Sta som et fjell, skråsikker som en hærfører i strid, retthaversk som en Willoch og slu som en rev. Han har sviktet venner og blitt sviktet av venner. Han har aldri vært redd for å si sin mening, heller ikke når det i tråd med sosialdemokratisk skikk gjaldt å holde kjeft. Men han har valgt å si fra, igjen og igjen. Og han har, det må sies, nærmest dannet en egen skole: jaglandologi, som går ut på å analysere hva slags ærend han til enhver tid er ute i.

For journalister er Thorbjørn Jagland en spennende politiker og en fornybar ressurs. Han har, i motsetning til Jens Stoltenberg, alltid skapt overskrifter. Han har utnyttet mediene og medienes logikk. Han har ofte blitt mistenkt for å ha flere formål med sine ulike utspill, hvorav det ene er å gi en kilevink til sine erkerivaler. Men så lenge hans synspunkter og resonnementer har stått fjellstøtt, har hans eventuelle sidemotiver ikke blitt tillagt særlig vekt. Snarere nyter han fremdeles godt av at en rekke norske journalister og redaktører har stor sans for ham.

Men selv om «gutten», som tidligere LO-leder Yngve Hågensen yndet å kalle ham, ennå ikke er 58 år, forstår jeg at han mener tida inne for å gjøre et karrierebrudd som kan gi store muligheter. I en internasjonal nøkkelstilling, som han selv vurderer på linje med generalsekretærstillingen i Nato og presidentstillingen i EU-kommisjonen, kan det utrettes mye. Han vil dessuten fortsatt kunne praktisere sin rolle som Ap-veteran og ekspolitiker til å ytre seg om norske forhold, og til å skape overskrifter fra en ny talerstol. Så om noen skulle ønske å bli kvitt’n, så blir de ikke det.