Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

I sjefens hode

Noen ganger er burka best.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NESTEN PINLIG å se i mediene hvordan etnisk norske eksperter på kvinnefrigjøring, menneskeretter, demokrati og integrering svinger seg med gode råd om hvordan samfunnet skal frigjøre våre undertrykte søstre med innvandrerbakgrunn, med og uten burka eller hijab, fra tvangsekteskap og den mørke middelalder. Vi vet så vel, for vi har kjempet vår egen frigjøringskamp og tar så gjerne ordet på vegne av de uopplyste. Særlig pinlig blir dette når vi lønnsarbeidende og likestilte kvinner i det vestlige demokratiet, i de samme mediene lar oss informere om hvorfor særlig vi kvinner må pusse opp fasaden når vi søker jobb.

DETTE ER en type informasjon som ikke bare snubler i likestillingen, den tar oppmerksomheten bort fra det viktige som er kvinners og minoriteters representasjon i arbeidslivet. En ny undersøkelse viser nemlig at fasaden kan avgjøre om du får jobben, ifølge Dagbladet i går. Altså, i tilfelle du har sovet i timen de siste 30 åra: Det lønner seg ikke å stille, svett, bakfull, med et omvendt kors tatovert inn i panna, dersom du er til jobbintervju andre steder enn hos filialsjefen i Hells Angels. Ifølge analysebyrået Sentio er det bevist. Å kunne utseendekodene på arbeidsplassen der du søker jobb, er viktig. Riktig, undersøkelsen er gjort på bestilling fra et kosmetikkfirma. Ei skikkelig bombe, med andre ord.

I STEDET for å finne ut hvor mye talent sjefen går glipp av fordi hun eller han legger vekt på de mest konvensjonelle vestlige verdiene som et sexy ytre, et velpleid hår, en slank og veltrent kropp, godt synlig slik at sjefen kan vurdere om dette er noe for vår bedrift. Dermed minner jeg om symfoniorkester-testen. Lenge ble det nemlig bare ansatt menn i orkesteret, inntil noen kom på at alle måtte prøvespille bak et forheng. Sjefen kunne altså ikke lenger se om jobbsøkeren var mann eller kvinne, brun eller hvit, eller satt i rullestol. Dermed ble det plutselig ansatt en broget samling dyktige musikere, både menn og kvinner. Forhenget fungerte altså som en middelaldersk burka, men med en plutselig frigjørende effekt for alle som ellers stenges ute fra arbeidslivet fordi de ikke presenterer sitt ytre i samsvar med konvensjonene i en fantasiløs leders hode.

DETTE SKAL selvfølgelig inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen legge seg må minnet når han vil ha stygge og gamle, halte, skakke og syke, og særlig alle av ulik etnisk opprinnelse inn i arbeidslivet. Det er sjefens hode som er utfordringen, ikke jobbsøkerens forsøk på å likne konvensjonen. Noe sier meg at selv Albert Einstein, som visstnok ikke var skarpest i buksepressen, ikke ville sluppet inn på forværelset til ledelsen i Statoil, hvis det var utseende som telte. Hører innvandrerkvinnene godt etter nå? Neste gang skal vi nemlig snakke om hvor sexy kvinner må se ut for å få vaske på sykehjem.