I skyggen av Bobby

Sinte telefoner inn til TV 2s «Tabloid» og infame aviskarikaturer til tross, vår tids mye omtalte politikerforakt er kanskje ikke et uttrykk for et permanent tap av illusjoner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er mer et resultat av en evig sammenlikning mellom forestillingen om den ideelle leder med ordet i sin makt og hjertet på rett sted, og de skuffende skapningene med doktorgrad i hestehandel som ofte er det virkeligheten tilbyr.

DENNE FORESTILLINGEN er populær i USA om dagen, både blant de levende og blant eventyrskikkelsene på kinolerretet. Et underveldet anmelderkorps til tross, er Emilio Estevez\' «Bobby» blitt nominert til Golden Globe for beste drama. Det er Robert F. Kennedy det er snakk om, men selv er han kun til stede i filmen som en rygg, en skygge, en myte. Andre kjente ansikter er det nok av: et stjernegalleri av skuespillere er gått inn i rollene som kokker, frisører og dørvakter ved hotellet der Bobby ble drept 6. juni 1968. De spiller vanlige folk med ønsker og ambisjoner som, er alle enige om, den strålende Robert ville forstått og tatt vare på hvis han hadde fått leve. The New Yorkers anmelder David Denby skriver: «Filmen sier, han var oss alle, han kunne helbredet oss. Men det var han selvsagt ikke, og det kunne han sannsynligvis ikke gjort».

LIKE HIMMELSTORMENDE forhåpninger knytter det seg til Barack Obama. Det var det demokratiske landsmøtet i 2004 som kastet den unge senatoren fra Illinois inn i rampelyset. Obama er sønn av en kenyansk sauegjeter og en hvit jente fra Kansas, og i en svært personlig tale knyttet han den amerikanske drømmen opp mot sin utrolige familiehistorie og holdt tilhørerne fanget så ingen tenkte på mannen de var der for å hylle, presidentkandidaten John Kerry. Siden er den veltalende senatoren blitt mottatt som en helt og en redningsmann på sine boksigneringsturneer og vært på coveret av TIME under tittelen «Vår neste president?».

MEN GJENNOM jubelen mumler aviskommentatorene om en hype som neppe kan vare helt til 2008. De spør hva som vil skje når det karismatiske vidunderbarnet ikke lenger kan kommunisere fra en talerstol eller i bokform, men må begynne å ta stilling til ubehagelige problemer. Når hans manglende erfaring i rikspolitikken vil bli satt i søkelyset. Når drømmen som er Obama må tilpasse seg en ufullkommen verden, skritt for skritt.

BARACK OG BOBBY er to eksempler på politikere som tilsynelatende er hevet over politikken. Til grunn for beundringen som blir dem begge til del, ligger et håp om at politikken egentlig er noe annet enn det den er: en kunst snarere enn et håndverk, en marsj mot en kommende frelse snarere enn en pirkete og ofte smålig dragkamp mellom forskjellige verdenssyn.

ALLE ØNSKER at politikerne ikke skal tape seg selv i dette spillet, at de skal forbli respektable og ærlige. Men historien er full av nifse eksempler på ledere som aldri ble latterliggjort, som aldri ble dratt ned av pidestallen før det var for seint. Bobby Kennedy rakk aldri å bli en skuffelse. Obama vil trolig og forhåpentligvis, før eller siden, havne i karikaturtegnernes klør. Jeg gleder meg til å se hva de vil gjøre med ørene hans.