Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

I skyggen av en landskamp

Mens vi var helt og fullt opptatt av opptakten til landskampen mot Danmark, brukte danske aviser mest spalteplass på spørsmålet om en prest må tro på Gud.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med økende forundring

leste jeg danske aviser før fotballlandskampen mellom Danmark og Norge. Det var selvsagt stor oppmerksomhet omkring kampen, men det var noe ganske annet som fikk mest spalteplass, nemlig en sak som kan beskrives med et høyst overraskende spørsmål i vår sekulære samtid: Må en prest tro på Gud?

De danske tabloidavisene var i overveiende grad opptatt av fotball og nasjonalt kiv med Norge. De tre store morgenavisene brukte derimot langt mer redaksjonell plass på dette spørsmålet. Dagbladets liberale danske fetter, Politiken, arrangerte til og med et seminar om temaet. Salen var fullsatt. Samtidig med den underholdende opptakten til fotballkampen fantes det altså en annen og betydelig offentlighet som knapt noen har formidlet videre til Norge.

Spørsmålet har

sin konkrete bakgrunn. Sokneprest Thorkild Grosbøll i Taarbæk ga for et par måneder siden ut et essay, «En sten i skoen», uten at noen brydde seg om det. For to uker siden blir han så intervjuet av en oppmerksom journalist i Weekendavisen. Her gir han uttrykk for sitt teologiske ståsted: «Jeg tror ikke på en skapende og opprettholdende Gud, ikke på en oppstandelse eller evig liv.»

Selv ikke i det romslige Danmark kan slikt passere. Biskop Lise-Lotte Rebel måtte reagere. Hun liker at prestene tenker høyt. Også om tvil. Hun aksepterer at de forsøker å uttrykke trosforestillingene med ord som ikke passer inn i tradisjonen. Og hun tenker seg at Grosbøll er ute etter et oppgjør med et gammelt metafysisk og enfoldig gudsbilde. Et slikt debattinnlegg vil hun godta. Men sokneprestens bastante devaluering av Gud med stor G til gud med liten g skaper likevel så stor forvirring og usikkerhet at han må ta seg en pause - i tenkeboksen. Der står saken.

Sett med norske øyne

er det interessant å iaktta hvordan dette har utviklet seg til å bli en bred kulturdebatt om tro, språk, religion - om eksistens. En rekke av Danmarks mest kjente skribenter deltar. Politikens litteraturredaktør, Bjørn Bredal, skriver fra sitt ugudelige hjørne: «Gud sitter ikke i himmelen, han sitter i språket. Slik forstår jeg grunnleggende pastor Grosbøll.» Sosiologen og forfatteren Henrik Dahl skriver at «det er en fornærmelse imot ethvert opplyst menneske å påstå at himmelen og jorda er skapt på sju dager av et guddommelig vesen. På den annen side er det ikke mange som av hele sitt hjerte bekjenner seg til en flat materialisme. Altså en forestilling om at vi utelukkende er omfattet av de samme prinsipper som den øvrige naturen, verken mer eller mindre. I en slik verden ville det ikke være noen grunn til å elske eller hate. Heller ikke til å håpe eller frykte...».

Fra min nordlige

observatørpost synes jeg altså å se en endring både i dansk offentlighet generelt og i Politiken spesielt. Bjørn Bredal sier at avisas frisinnede og radikale grunnsyn fortsatt styrer profilen og det redaksjonelle arbeidet, men tonen er forandret i en del kultur- og religionsspørsmål. Man er ikke lenger så liberalt arrogante eller studentikost morsomme overfor annerledes tenkende. Moderne menneskers ulike livsoppfatninger tas på alvor, men det holdes fortsatt armlengdes avstand til alskens føleri, New Age og kattemassasje.

Hva så om en prest hadde luftet sine tanker på samme vis i Norge?

For det første tviler jeg på om noen hadde våget. De fins nok blant fjord og fjell, disse prestene, men jordsmonnet for slike diskusjoner er fortsatt karrig her i landet. En invitasjon ville trolig ende som underholdning i TV-kanalenes debattpaneler, hvorpå saken ville bli sendt til avsluttende latter- og fleipebehandling i «Torsdagsklubben» på Smuget eller i et standup-show. Ferdig med det spørsmålet.

Tro som tema for en offentlig diskusjon eller som en viktig kulturell og språklig utfordring er nesten tabu - så sant det ikke dreier seg om en annen kultur, en annen religion. Eller, for så vidt, noe alternativt... det er ufarlig.

Med jevne mellomrom bekjenner en og annen kjendis sin tro, men det er sjelden opptakt til kulturdebatt, snarere er det egnet som glansnummer i den kristne avisa Vårt Land.

En vesentlig årsak

finner vi i historien. Danskene fikk Grundtvig. Vi fikk to professorer med omvendelse og vekkelse som spesiale: Gisle Johnson og Ole Hallesby. Kampene mellom disse og liberal teologi - og kulturradikalere - ble så ødeleggende at vi et par tiår etter at frontene ble svekket, sitter igjen uten ord og språk. Området ligger brakk i den offentlige diskusjon. Pietistene er gått i seg selv, mens kulturradikalerne ikke tør røre ved spørsmålene, fordi minnene om kristne fundamentalisters uforsonlighet er så sterke at de fortsatt hindrer seriøs beskjeftigelse med temaet. På en ganske annen måte enn i Danmark ble den kristne tro gjort til et våpen i en kulturkamp og dermed i en politisk kamp. Det fikk ikke minst konsekvenser for den intellektuelle åpenheten, som er langt mer utbredt i Danmark.

I den grad diskusjonene skulle livne til igjen, vil det paradoksalt nok ikke komme av vårt forhold til egen fortid, men møtet med nye kulturer og religioner. Og uten hukommelse står vi dårlig rustet til slike møter.

I landskampens

skygge var det en offentlighet som streifet menneskers mysterier, undringer og dilemmaer gjennom århundrer, som prøvde språket mot det uforståelige. Det var ikke noe å skrive hjem om.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media