I skyggen av Jacko

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens dagens unge sørger

over Michael Jackson, kan68’er-generasjonen følge Robert McNamara til graven. Med ham er den siste av «The best and the brightest» fra John F. Kennedys administrasjon i graven. Få av oss vil sørge over ham.

McNamara sendte titusener av unge amerikanske menn inn i

den vietnamesiske jungelen for å

bekjempe verdenskommunismen. Knapt noen av dem forsto det geopolitiske spillet de ofret sine liv for. Han må bære ansvar for at millioner av vietnamesere ble drept av bomber og napalm. Få av dem hadde noe annet ønske enn

å dyrke sin jord for å fø familien. Ingen av dem hadde til hensikt å knuse det kapitalistiske systemeti USA.

Robert McNamara var et eksempel på den kalde hjerne som omformet kamper på liv og død til et system, og som reduserte komplekse samfunnsforhold til enkle analyser om dem og oss. På sine eldre dager skrev han en bok om sine feilvurderinger. Som mange teknokrater som er blitt politikere var han sikkert glad i barn.

Det var denne mannen som fikk hundretusener av ungdom og fredsforkjempere i Europa ogUSA til å innta gatene i kamp mot krigen. Slik kom han til å bygge opp under det ungdomsopprøret som allerede var i gang mot de tilstivnede formene etterkrigstidas politikk hadde fått. Han symboliserte det verste ved den vestlige oppdemmingspolitikken mot kommunismen - løgnene, overdrivelsene, feilvurderingene. Der han så en verdensomspennende kommunistisk konspirasjon, så demonstrantene nasjonal frigjøring. Der han forordnet bomber og napalm, sang de viser av Bob Dylan.

Jeg gikk selv i demonstrasjonene mot krigen i Vietnam.

Og da han kom med sin bok «In retrospect» i 1995 der han prøvde å forstå hvorfor han hadde tatt feil og ønsket å be om tilgivelse,

syntes jeg det var noe hult over angeren. Gamle krigere som blir grepet av anfektelser for sine misgjerninger i yngre år, er lite troverdige. Rett nok kritiserte han George W. Bush for invasjoneni Irak og i 1982 var han med og anbefalte tiltak for atomnedrustning. Men som ansvarlig for millioners død og enda fleres invalidisering, var han simpelthen ikke troverdig i sitt løfte om bot og bedring.

Alt McNamara gjorde som amerikansk forsvarsminister tok sikte på å bygge opp USAs evne til å dominere verden med sitt våpenarsenal. Flyvåpen og rakettvåpen ble utvidet og forsterket og sofistikert, og McNamara selv mente at USA hadde råd til hva som helst for å oppnå størst mulig nasjonal sikkerhet. Forsvarsutgiftene ble fordoblet på fem-seks år. For å sikre et best mulig utgangspunkt for angrep mot den utpekte fiende, nølte han heller ikke med åbenytte seg av usannheter.

Slik brukte han skyteepisoden i Tonkin-bukta i august 1964 for alt den var verd: President Lyndon B. Johnson ble overbevist om at USA måtte gjengjelde det vietnamesiske angrepet på to amerikanske destroyere. Men angrepene var oppdiktet. Amerikanerne hadde skutt på sine egne i mørket. McNamara hadde imidlertid etterretningskilder som bekreftet at de amerikanske skipene var beskutt. Slik fikk presidenten sin Tonkinbukt-resolusjon som ga ham tillatelse til å gjøre «det nødvendige for å besvare fiendtlige angrep mot amerikanske styrker og hindre framtidig aggresjon». Det kan minne om en seinere amerikansk minister som la fram «entydige bevis» om masseødeleggelsesvåpen. Men resten ble historie, med en langvarig krig og det endelige nederlag i 1975, rett nok kamuflert som en forhandlingsfred.

Det er seinere blitt avslørt at McNamara allerede før han sluttet som forsvarsminister i 1968 var kommet i tvil om opptrappingen av krigen var riktig. Men han fortsatte å støtte politikken og den intense bombingen av Nord-Vietnam helt til han gikk av i februar. Da hadde han vært skyteskive for den stadig sterkere antikrigsbevegelsen i flere år. Dessuten hadde han kommet på kant med de militære sjefene som aldri fikk nok utstyr og tropper. For sin innsats ble han belønnet med både medaljer og toppsjefstillingen i Verdensbanken. Herfra kunne han erobre verden med amerikansk kapitalistisk ideologi og dollar.

Jeg ser ikke bort fra at McNamara med åra og alderen kom til å se Vietnamkrigen som kritikerne gjorde: Det var en krig uten mål og mening og med ufattelige kostnader i materielle ressurser og menneskelige lidelser, omtrent som krigen i Irak. I boka «In retrospect» skriver han at han og kollegene gikk inn i krigen i den tro at de handlet i samsvar med landets interesser og amerikanske verdier. Han innrømmer at han tok feil. Men den innrømmelsen kom lenge etter at 58000 amerikanske ungdommer kom hjem i kister og Vietnam var bombet tilbake til steinalderen, som det ble sagt. Hadde McNamara blitt stilt for en Nüremberg-domstol ville ikke en slik innrømmelse eller anger gjort noe inntrykk.

Robert McNamaras krig eller hans unnskyldning gjør heller ikke inntrykk på dagens mediefikserte generasjon. De hemningsløse sorgreaksjonene etter Michael Jacksons død forstyrres knapt av at den 93-årige krigeren gikk ut av historien samtidig.