I skyggen av ondskap

Den tidligere fangeleiren på Falstad i Nord-Trøndelag skal bli et senter for fremme av kulturell og medmenneskelig forståelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LEVANGER (Dagbladet): Sjøen ligger høstblank, mellom skjær og holmer lyder endenes resignerte kvakking, og over vannet svever velfødde måker bedagelig. Landet på den andre sida av den brede fjorden kommer nær, og bildet som tegner seg, inngir fred og harmoni. Men under vannflata befinner seg kanskje en lekter med 60 år gamle lik etter henrettelser i skogen bak de gylne kornåkrene. Jeg kjører fylkesveien opp mot retterstedet der over 200 russere, serbere og nordmenn falt for eksekusjonspelotongens skudd, og blotter hodet ved Nils Aas' mektige obelisk og Odd Hilts relieff og navneplaten over de drepte. Falstadskogen er et dystert minne om den nazistiske ondskapen, selv om den i dag er mosemyk og velholdt som landskapsområde og fredet som krigsminne.

NOEN HUNDRE METER tilbake nede i veien mot Ekne sentrum og Trondheimsfjorden gjør hovedhuset på Falstad med fangemuseet minst like sterkt inntrykk, ikke minst fordi jeg blir fortalt at huset i dag er omtrent som det var da tyskerne brukte det som konsentrasjonsleir for mer enn 5000 fanger fra 1941 til krigsslutt. Slik var det også som skolehjem og oppdragelsesanstalt for vanartede guttebørn fra det ble reist i 1921. Tyskerne trengte ikke å bygge om huset for at det skulle fungere som fangeleir. Her var en særavdeling med mørkeceller i kjelleren, der tyskerne rett nok fylte vann på golvet slik at fangene måtte stå i flere døgn, men der oppdragelsesanstaltens betjening kunne plassere uskikkelige gutter som forbrøt seg mot reglement og autoritet. Bygningen er tegnet av Claus J. Hjelte, og har en verdighet over seg som tildekker den ondskapen som ble utøvd i flere tidsperioder. Falstad var også fengsel for barn, også etter andre verdenskrig. I disse dager har en av dem som ble plassert der, taperforeningens leder Ola Ødegaard, truet med å offentliggjøre navn på pleiere og betjening som forbrøt seg seksuelt mot barna. Slik er bygningen også et vitnesbyrd om en norsk sosialpolitikk som knapt tåler belysning i dag.

FORDI FALSTADS hovedhus er et murbygg, har det i motsetning til de 500 andre tyske fangeleirene i Norge blitt stående intakt. Derfor kan det nå brukes som et symbol på krigens fangehistorie. Denne siden av vår historie er sterkt underbelyst, norsk krigshistorie har dels vært gutta på skauens historie og dels sjøfolkenes. Men det er fangeleirene som virkelig avdekker nattsida av mennesket, og Falstad blir et viktig dokumentasjonssenter for det nazistiske fangesystemet. Falstad-senteret som nå er under oppbygging, er imidlertid ikke primært innrettet mot å være et krigsminne. Det tar sikte på å bli et oppland av kompetanse som skal belyse krigens og fredens forutsetninger. Mine omvisere, direktør Tone Jørstad og historiker Jon Reitan, understreker at de ønsker å koble stedet både til historien og til menneskerettigheter og fredsarbeid i vid forstand. I ei tid da unge mennesker himler med øynene bare du nevner et årstall som begynner på 19, og forholdet til tradisjon og etablerte verdier og sannheter er preget av skepsis, skal dette bli et senter for verdiformidling med basis i et konkret sted der noe grusomt virkelig har hendt. Samtidig kan denne ondskapen relateres til ting som skjer i dag, i Bosnia og Kosovo, i Angola og Rwanda. Her kan man ta utgangspunkt i nigerianske Amina Lawal og lære noe om forsoningens vanskelighet ved å relatere hennes skjebne til norske medløpere som også fikk sin fangeleir på Falstad i 1945: hun blir steinet, norske tyskertøser og NS-barn ble mentalt steinet.

SLIK KAN minnestedet Falstad fungere som en pedagogisk ressurs, som bidrar til å støtte opp under politisk og moralsk skolering, med utgangspunkt i Falstads historie både som fangeleir og som spesialskole. Når jeg ser de negative reaksjonene mot dagens såkalte fremmedkulturelle, skjønner jeg at det trengs. Falstad var en fangeleir i miniatyr innenfor det nazistiske terror- og utryddelsessystemet, antakelig like brutalt og med like høy dødelighet som andre og mer berømte fangeleirer i Europa. Det handler om folkemord, lidelse og død. Det handler også om brudd på menneskers verdighet og deres rettigheter. Temaet folkemord har en renessanse i vår tid, og i høst er det tema for en seminarserie på Universitetet i Oslo. Falstad-senteret på sin side representerer en unik nisje blant krigens minnesteder med sitt perspektiv på menneskerettighetene, og det vekker interesse ikke minst i Tyskland der mordet på jødene har hatt en dominerende plass i kunnskaps- og verdiformidlingen.

NORGE SOM FREDSMEKLER er lansert som vår «greie» i verden. Oslo-prosessen ble f.eks. gjennomført på Borregaard Hovedgård, og etter hvert skal vi få både fredsprismuseum og holocaustsenter i Oslo. Da bør vel også Falstad-senteret kunne bli et senter for internasjonale fredsforhandlinger og et opplæringssenter for trening i krisehåndtering og gjenoppbygging etter konflikter. Så kan vi forestille oss Ariel Sharon og Yassir Arafat vandrende rundt i dette rolig bølgende landskapet langt unna pågående nysgjerrighet og hissig medielys. Landskapet rundt Trondheimsfjorden er fullt av historiske minner, mange av dem forbundet med krig, drap og ondskap, men også med nasjonens samling og hundreårs fredelig utvikling. Det må være det rette møtestedet for å fremme respekt for demokrati, menneskeverd og humanitet, og bygge bruer mellom fortid, nåtid og framtid.