I skyggen av Quart

Et tidsskille oppdages gjerne i ettertid. Sjelden kan det øynes som et øyeblikk, en begivenhet på et sted og på et bestemt tidspunkt. Men det var det som skjedde i Kristiansand denne uka: Da misjonsfolket pakket koffertene, inntok titusener av ungdommer byen for å høre på blant andre den britiske gruppa Oasis. Kristenhøvdingene trakk seg stillferdig ut da det norske kongeemnet kom med Mette-Marit.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I et av avisa Vårt Lands referater fra det historiske misjonsmøtet der Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen fusjonerte til Normisjon, ble generalsekretær Anfin Skaaheim sitert:"Jeg har store forventinger til hva Gud vil bruke normisjonen til."

I Dagbladets referat fra Oasis-åpenbaringen til terningkast fem står det: "...i dypet av Bendiksbukta var det lillebror Liam som kunne snerre fuck med et muggent flir og konstatere at pubbandet hans er bedre enn broder'n."

  • To verdener. To begivenheter. I samme by. I samme uke. Kanskje har det en gang så mektige lekfolket aldri stått fjernere fra den sekulære kulturelle offentlighet enn nettopp nå? Om jeg skulle lage en kulturhistorisk skildring anno år 2000, ville jeg nettopp valgt uke 27 i Norges største misjonsby, Kristiansand.
  • Det var faktisk kirkehistoriske dimensjoner over det som skjedde blant misjonsfolket. Etter hundre og femti års etablering av et vell av kristne organisasjoner, begynner de nå å fusjonere. De kom til da organisasjons-Norge vokste fram. Mange av dem, som Indremisjonsselskapet, fordi det var en "åndelig nød" i folket og fordi lærde teologer ønsket å bygge en bred front mot det moderne og liberale gjennombruddet i andre halvdel av 1800-tallet. Organisasjonene ble en virksom maktfaktor i norsk kultur- og samfunnsliv. Norsk kulturhistorie det siste århundret kan vanskelig skrives uten en inngående forståelse av den rollen blant andre Indremisjonsselskapet og dets store høvding Ole Hallesby spilte. Betydningen lå mindre i de ulike helvetesdebattene som gjentok seg med jevne mellomrom enn i den veldige stratetigske satsingen på skoler, som folkehøyskoler, lærerskoler, gymnas og selvfølgelig Menighetsfakultet. De ville kristne norsk kulturliv og utviste en forakt for litteratur og teater som fikk kulturradikalerne til å jobbe på skift for å berge en liberal offentlighet.
  • Mer enn "åndelig nød" synes dagens misjonsfusjon å være tilskyndet av egen ressursnød. Det er i og for seg ikke noe enestående i norsk organsisjonsliv, der de fleste opplever problemer med medlemstall og økonomi. Men tidligere kristenledere ville aldri funnet sammen før hver eneste tenkelige teologiske uenighet var avklart. Den slags øvelser har de ikke råd til lenger. Derfor er det uklart hva Normisjonen vil utvikle seg til. Den er imidlertid en gigant innenfor Kirkens rammer (og for så vidt innenfor norsk foreningsliv): 80000 mennesker, 4000 foreninger, 17 folkehøyskoler, 6 vidergående skoler, 3 høgskoler, barnehager, nærradioer og forlag. Om det blir et skille mellom stat og kirke, kan Normisjon bli en strategisk nyttig plattform.
  • Lekfolkets makt og innflytelse begynte å avta nettopp mens nye kulturuttrykk som for eksempel rock'n roll tiltok. I dag virker misjonslekfolket kraftløst i norsk kultur- og samfunnsliv, som om de hegner om sitt - på Skriftens grunn. Det er det vi fikk illustrert i Kristiansand. Mens de unges hær blir fulgt av kobbel pressefolk, ble misjonsfusjoneringen dekket i beskjedent omfang i de største mediene. Dette kan selvsagt som alltid vendes mot pressen selv, men det kan også ha noe å gjøre med en bevegelse som fullstendig har mistet evnen til å snakke til - og med folk flest. De er i ferd med å bli omfattet av det verste som kan skje en bevegelse, likegyldighet, som om folk sier: la dem bare holde på med sitt.
  • De provoserer ikke en gang, bortsett fra i spørsmålet om homofili, og det er kanskje det som mer enn noe annet i det siste har bidratt til at de har gjort seg marginale og at tusener av ungdommer med et annet vidsyn heller vender blikket mot en rockescene. Grensesettende intoleranse er trolig noe av det siste dagens ungdom vil gå i flokk med.