I skyggen av Røkke-lureri

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den som skal vinne i politikken, må vinne

kampen om oppmerksomheten. Det handler

selvsagt også om å vinne de mange små slag på veien mot den store seieren. Men den vinnes ikke om andre dominerer scenen. Når Ap i dag starter sitt fire dager lange landsmøte er det Kjell Inge Røkke og Aker-saken som dominerer. Den stiller både Ap, regjeringen og den norske modellen – med tette bånd mellom stat, arbeid og kapital – i et dårlig lys.

Dermed ser det ut til at landsmøtet, som en

oppvisning i sosialdemokratisk kunst, er en tapt sak. Så tapt at partileder Jens Stoltenberg på en pressefrokost i går erkjente at han i en alder av 50 år har innsett at politikken er slik og at det er pressens oppgave å stille spørsmål i viktige saker. I går dreide alle spørsmål seg om denne, for Ap, så ubehagelige saken.

At dårlig reklame overskygger god er spesielt

alvorlig på et landsmøte i et valgår. For det markerer innledningen til en 150 dager lang valgkamp. Det er nå det gjelder. Det er nå velgere skal overbevises. Det er nå partiets program og mål skal vises fram.

Reklameguruer vil sikkert kunne omregne kostnadene ved en skjev start til

mange millioner kroner. Kanskje kan det statsbærende partiet foreløpig regne verditapet på sine investeringer i Aker og fallet på meningsmålingene som såkalte

papirtap som kan gjenvinnes over tid. Spørsmålet

er om ikke Røkke-saken, uansett utfall, avslører

en morken pilar i byggverket.

Landsmøtet vil vise om Ap’s maskineri og

partiapparat er så velsmurt at det klarer å gjenerobre

en bredere dagsorden. Den dreier seg om hvordan

samfunnet skal bygges, hvordan ressurser skal forvaltes, goder skal fordeles og ikke minst hvordan Norge skal klare seg gjennom finanskrisas herjinger. Kort sagt: hvordan landet skal styres. Det er den slags politikk Ap er god på. Partiets styrke er å legge stein på stein til et byggverk. Partiets svakhet er at det stadig snubler og sklir på de samme steinene, som ofte viser seg å være såpeglatte.