I skyggen av Saddam

Igjen vil dønningene fra en storkonflikt slå inn over israelere og palestinere, men i mellomtida har Ariel Sharon arbeidsro.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1998 BESØKTE en amerikansk president for første, og kanskje siste, gang den palestinske Gazastripa. For at Bill Clinton skulle føle seg velkommen, hadde Yassir Arafat gitt beskjed om å dekke hus, lyktestolper og eselkjerrer med store mengder amerikanske flagg. Men straks den amerikanske presidenten hadde avsluttet besøket, skjedde det noe merkelig. Flere hundre ivrige hender støvsugde den smale sandstripa for flagg. Før sola gikk ned var det ikke en eneste stjerne eller stripe å se. Folk lurte, Arafats menn hadde ikke for vane å rydde opp etter seg. Svaret kom neste dag. Amerikanske og britiske fly innledet det kraftigste bombetoktet mot installasjoner i Irak siden den første Golfkrigen. USAs president ville ikke ha TV-bilder av palestinere som brente amerikanske flagg i Gazas gater. For USA satset enormt på å få løst alle konflikters mor i Midtøsten, kampen om land og makt mellom palestinere og israelere. I Washington var ekspertene overbevist om at en endelig løsning på Palestina-spørsmålet også ville gjøre det lettere å tvinge fram et regimeskifte i Bagdad. I mellomtida var storstilte bombetokt over Irak en belastning for arbeidet med å presse fram en fredsavtale i Det hellige land.

I DAG, fem år seinere, er alt snudd på hodet. Over hele Midtøsten henger fortsatt klangen igjen etter de siste Bush-talene. Drivkraften bak den amerikanske administrasjonens beslutning om å fjerne Saddam Hussein er kommet til overflaten. Det handler ikke om olje, og det handler ikke om masseødeleggelsesvåpen. Den amerikanske presidenten er på oppdrag for å rense Midtøsten i friheten og demokratiets navn. I gatene der president Clinton fryktet at palestinere skulle brenne amerikanske flagg, der forventes det fra Washington at befolkningen skal danse i demokratiets tjeneste når Saddam er slått. Amerikansk realpolitikk i Det hellige land er satt på vent, men det er ikke voldsspiralen, som bare skyter fart. Den første uka i mars mistet 24 palestinere og 16 israelere livet.

PÅ LAVT turtall diskuterer internasjonale ledere pliktskyldig nye veikart til en fredelig løsning, men alle venter på Irak-krigen. På palestinsk side er Arafats nestkommanderende i PLO, Abu Mazen, utnevnt til palestinsk statsminister. Arafat skyves oppover. Hadde det skjedd for tre år siden, kunne det hatt betydning, men i dag er det få som bryr seg. Samtidig har den israelske statsministeren satt sammen den mest høyreekstreme regjeringen i Israels historie. I den nye koalisjonsregjeringen sitter det partier som krever Palestina renset for palestinere; de skal «overføres» til Jordan. Og så lenge USA freder Israel som alliert i terrorkrigen, frykter palestinere at det nærmeste de vil komme en egen stat er et inngjerdet reservat på israelsk nåde. For i skyggen av Saddam får Ariel Sharon arbeidsro.

I DET HELLIGE land har folk opplevd terror og ufred siden lenge før Saddam Hussein gikk i sparkebukser. Terror er ikke årsaken til ufred blant palestinere og israelere. Terrorens bakgrunn er hundre år med brutal kamp om land og makt. Kampen førte til opprettelsen av staten Israel, og det er en kamp Israel har vunnet, men til en svært høy pris. For gjennom Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza har landet tapt kampen om freden. Håpet om en forhandlet løsning er i dag skutt i filler, og tilbake står et område revet i stykker av ekstremisme på begge sider. Å trekke Saddam Hussein inn i den årsakssammenhengen er å hoppe bukk over et helt århundre. Mange palestineres frykt for Irak-krigen har lite med omsorg for despoten i Bagdad å gjøre; det handler om redsel for at USA ikke vil forstå hva som må til for å vinne freden i regionen etter en krig. Da hjelper det ikke å høre amerikanere snakke religiøst om at Palestina-spørsmålet kan løses gjennom å fjerne Saddam for deretter å la demokratiet og frihetens budskap virke. Er det noe som har ridd Det hellige land som en mare, så er det religiøse krigere.