Det er gode tider for healing, astralprojeksjon og spådomskunst. Stortingsrepresentanter ringer kloke koner med teletorg-nummer. Märtha snakker med engler og hester. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen forteller at han snakker med Snåsamannen når barna har kolikk, og tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen ville gjort det samme. Høyesterettsadvokat Cato Schiøtz, på sin side, taler Snåsamannens sak for å få bukt med vår tids «reduksjonistiske verdensbilde». Som professor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo kunne konstatere på et debattmøte i Litteraturhuset i Oslo på tirsdag: Det er ikke klima for å være skeptiker om dagen.

For paracetamol er for hengehuer - er det ikke mye bedre å få lest av auraen sin for å bli kurert? Og hvorfor skal man være skeptisk til Snåsamannen, når boka til riksbiograf Ingar Sletten Kolloen er stappfull av historier om folk som har blitt bra igjen? Er vi nødt til å presse alt inn i trange naturvitenskapelige rammer? Hvorfor er det så viktig å skulle kunne bevise alt?

Vel, i hverdagen er det jo ikke det. Jeg kan ringe en venn, og sannelig hadde ikke han tenkt å ringe akkurat i samme øyeblikk. Av og til får jeg et mystisk varsel: Bør jeg ikke sjekke om kontakten til strykejernet står i? Noen ganger gjør den det. Bestefaren min hadde gode og varme hender som man kunne bli litt mindre forkjølet av, husker jeg. Det var fint, akkurat som det er bra at folk føler seg friske av å ha pratet og prompet i nærheten av telefonen, som Bjarne Håkon Hanssen har erfart. Dette er anekdotiske bevis, som fungerer i lunsjpausen. Problematisk blir det først hvis ukontrollerbare påstander skal blandes inn i forskning og vitenskap - og hvis helseministeren med sine betroelser om helbredelse bidrar til å blande snørr og eteriske substanser i offentligheten. Eller hvis vi i pressen driver ukritisk dekning av vismenn fra Snåsa, slik professor Gundersen hevdet på Litteraturhuset. «Vi vet ikke hva Snåsamannen er. Men vi er sikre på at han ikke er en humbugmaker», skrev VG på lederplass i går. Men hvordan kan VGs lederavdeling være så sikre på det? Har de spurt spådamene som annonserer i Dagbladet?