I Sokrates' fotspor

70 kjente professorer og forskere fra våre fire universiteter maner til kamp for å beholde forberedende prøver: Men er det for seint?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORBEREDENDE har vært det første møtet med universitetslivet for generasjon etter generasjon av akademikere her i landet. Også for meg, den gang nyutklekket student fra landet, representerte det en helt ny verden, en annen kultur og andre krav enn det jeg var vant med fra den lune skolestua. Det var de store auditoriers fag som trakk lærdommens linjer tilbake til Sokrates og Platon, til Kant og Descartes. Klasserommets nærhet til læreren ble erstattet av en lærd dosent som du knapt så ansiktstrekkene på om du var seint ute og måtte finne deg en plass på de bakerste rekkene. Men forelesningene var saltet til en meny som inviterte til lesing, både av pensum og fra lesesalens hyller. Nå skulle du i stor grad være din egen lærer og bestemme selv hva du skulle lese og hvor intenst.

SIDEN DEN GANG er mye forandret ved forberedende prøver. Nå heter det ex.phil. Men det prinsipielle utgangspunkt er i behold. Innføringen i filosofi, etikk og vitenskap har vært alle studenters fellesarena fra universitetet ble opprettet i 1811. Faget er blitt tilpasset tidas krav, men har også etter at vekttallsprinsippet ble innført også her, stått fast på det som er ideen med universitetet: det faglige fellesskapet basert på visse vitenskapelige standarder, som saklighet, uavhengighet og argumentasjon. Det er dette som utgjør selve universitas . Professor Arne Næss, som i disse dager fyller 90 år, livsfrisk som en nyutklekket student, var på høyde med sin tid da han i slutten av 1930-åra innførte logikk i forberedendepensum, og tvang oss inn i pro et contra-prøving av våre påstander. Det ga trening i demokrati, en oppdragelse for det moderne politiske liv, med Det Norske Studentersamfund som treningsarena. Det er savnet i dag, da debatten om de intellektuelles rolle i samfunnet avslører overraskende mangel på forståelse for f.eks. hva det vil si å være intellektuell.

NÅ ER STUDENTERSAMFUNDET blitt historie, og forberedende er kommet under det presset som alle som var kritiske til Trond Giskes såkalte «kvalitetsreform», så måtte komme. Når studiets laveste grad skal oppnås i løpet av tre år mot tidligere fire, men med samme faglige nivå, måtte man vente at det ble satt spørsmålstegn ved «nytten» av en fellesordning som ikke er knyttet direkte opp mot de enkelte fagene. Det er jo slik OECD-byråkater og deres entusiastiske tilhengere her på bjerget tenker. Nå er det kommet forslag om å gjøre ex.phil. «fagspesifikt», og oppsplittingen av universitetet blir fullbrakt. Som Gudmund Hernes har sagt: Snart er det bare postkontoret som binder de ulike delene av universitetet sammen.

DERMED GÅR DET vel med forberedende som det gikk med universitetene i sin alminnelighet ved Mjøs/Giske-reformen: Alt tilpasses de middels gode akademiske institusjonene ellers i Europa og Australia, der markedet bestemmer hva som skal forstås med kunnskap. Med forberedende borte, kan universitetene markedsføre seg som en hvilken som helst høgskole. Det underlige er at dette gjøres uten at det foretas en vurdering av om den gamle ordningen har fungert godt eller dårlig. I virkeligheten avskaffes ordningen fordi den ikke passer inn i universitetsbyråkratens enkle skjemaer der vekttall er kunnskapens mål. I stedet burde de ha kjempet for å få forberedende inn ved høgskolene. På BI kunne de trenge å lære seg å argumentere skikkelig for markedet.

SÅ KAN MAN SPØRRE: hvorfor er ikke forberedende en del av undervisningen i den videregående skolen? Et samfunn som skal fortjene den stolte betegnelsen «kunnskapssamfunnet», burde ha en studieforberedende skole som tar opp i seg de grunnleggende prinsippene som moderne kunnskapsinnhenting bygger på. For forberedende er ingen historisk relikvie selv om den har en 200-årig historie. Den nye undervisningsminister Kristin Clemet bør se på det hele i dette perspektivet. Det kan gi oss et mål på hva slags konservativ hun ønsker å være. Har hun sans for kunnskap og kvalitet? For slik det nå ser ut til å gå, er det ingen logikk i det som skjer. Kvalitet kan da ikke bestå i å sage over enda mer av det gode man sitter på?

MEN JEG SPØR MEG også hvor universitetenes egen debatt om disse spørsmålene er. I dag ledes kampen mot forberedende av professor Even Hovdhaugen, dekanus ved det fakultetet i Oslo som har filosofisk i sitt navn. Under striden om Mjøs/Giske-reformen var det mange innlegg fra universitetets egne, blant annet her i avisa. Men burde ikke en institusjon av denne typen holde forelesninger og debatter om sin egen organisering og plass i samfunnet? Hva er universitetets idé i vår tid? Universitetet i Oslo fyller 200 år om knapt ti år, og forbereder jubileum. Det ville være sørgelig om jubilantene våkner til en institusjon ribbet for alt som binder det sammen over faggrensene. En som skal få akademisk borgerbrev må kunne si noe fornuftig også om temaer utenfor eget studiefelt - ut over presiseringer av typen «det har noe med mennesker å gjøre og sånn, lissom».