I spagaten

USA og Europa er på kollisjonskurs, og hvis det smeller, kan Norge og Jan Petersen få det vondest av alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR ETT år siden sto europeiske ledere som vanlig i kø for å møte den nye amerikanske presidentens utvalgte menn og kvinner. Blant de første var utenriksminister Thorbjørn Jagland. Aktiv utenrikspolitikk med nytteverdi for USA og det gamle NATO-kortet var inngangsbilletten til en uvanlig tidlig audiens. Freds- og forsoningsarbeid på Balkan, i Midtøsten og på Sri Lanka var norske utenrikspolitiske spesialiteter som også kortet ned ventetida på gangen i EU-sammenheng. Men det var før 11. september 2001 og dagens kamp mot ondskapens akse. I dag er fredsarbeid gått av mote i Washington, NATO er parkert, og euromyntene er i sirkulasjon med et Europa-kart der Norge er radert ut.

USA RIR på en adrenalinbølge etter Afghanistan, og amerikanske kamprop skremmer europeiske ledere. I tur og orden har de gått ut mot USAs varslede fortsettelseskrig mot ondskapens akse; Frankrikes Herbert Védrine, Tysklands Joschka Fischer, EUs Chris Patten. Til og med NATOs generalsekretær lord Robertson har advart mot amerikansk alenegang. Det som skremmer mest er at en selvbevisst supermakt ikke lenger trenger Europa som spesiell koalisjonspartner.

For de amerikanske haukene er europeiske protester ingen overraskelse. Knehønene i Europa har de aldri hatt overdreven sans for. Og veldig skremt er de nok heller ikke, for ondskapen lurer ikke lenger på det europeiske kontinentet. Det gamle ondskapens imperium, Sovjetunionen, er avløst av en akse. Berlinmuren er revet, det skrikende hullet der det en gang sto to tårn, ligger ikke i Europa, men på Manhattan, i USA.

ETTER 11. september påkalte USA NATO-paktens artikkel 5: én for alle, alle for én. Vedtaket var historisk, men symbolikken viste seg å være viktigere enn innholdet. Militært har nemlig Europa minimalt å tilføre USA, og nytten av å ta med NATO var mindre enn bryet med vanskelige allierte. I kampen mot terroren er alliansen blitt en anakronisme for verdens gjenværende supermakt. NATO reduseres til en arena for politisk støtte og amerikansk ryggdekning, nærmest på linje med FNs sikkerhetsråd.

Og George W. Bush føler han har ryggdekning så det holder. Aldri har USA vært sterkere, som han selv sa det i sin tilstandstale til nasjonen for noen uker siden. Meningsmålingene er gode, og med en ny valgkamp om hjørnet gir ikke europeisk støy presidenten grunn til å endre kurs. USA er viktigere for Europa enn Europa er for USA.

NATO VAR et hovedinstrument for USA i kampen mot det gamle ondskapens imperium. I den kampen hadde Norge hedersplass på grunn av vår grense til Sovjet. Men etter Berlinmurens fall ga ikke geografien oss lenger utenrikspolitiske gratispoeng. Erstatningen på 90-tallet var aktivistisk utenrikspolitikk med høyprofilert deltakelse i freds-, forsonings- og menneskerettighetsarbeid. Det var marked for norske initiativ på 90-tallet; innsatsen bidro til fortsatt innpass og prioritet i Washington, og derfor også i Brussel. Men folkerett, menneskerettigheter og fredsprosesser står ikke på USAs dagsorden etter 11. september. I dag vil Bush ha uforbeholden politisk og moralsk støtte, krysserraketter og muskler har han nok av sjøl.

I BRUSSEL er det ikke bare misnøye med krangelen med USA, for Europa har EU. Samtidig som NATO hektes av i terrorkampen, skal den første politienheten under EU på plass i Bosnia. Og i Makedonia kan EU ta over for NATO. Retorisk storm mot USA kan bli et puff for EUs videre utvikling. Norge og USA-vennen Jan Petersen sitter derimot i klemma. Med bråk over Atlanteren kan utenriksminister Petersen tvinges til å velge; enten å stå last og brast med USA eller å vende seg mot Europa. Men Brussel kan han ikke nærme seg, for da utløser han selvskuddet fra Sem Gjestegård.