I storm til Stortinget

Få ville for ett år siden trodd at regjeringen Bondeviks første statsbudsjett ville bli preget av innstramminger og upopulære nedskjæringer. Det er heller ikke av fri vilje et slik stempel ble satt på gårsdagens dokument. Det var ren tvang som fikk regjeringen med stor ulyst til å bruke sparekniv og mer brutale redskaper. Dette var et budsjett for å stagge de onde, men mektige markedskreftene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er mulig at fem milliarder i utgiftskutt ikke høres mye ut for de såkalte markedsaktørene. Da skulle de ha forsøkt seg som politikere! Litt enklere er det med fire milliarder i skatte- og avgiftsøkninger. Det er vi tross alt mer vant med. Det er nok å minne om at Gro Harlem Brundtland i stedet for å kutte utgifter økte momsen fra 20 til 23 prosent på to år. Hver prosent tilsvarer gårsdagens skatte- og avgiftsøkning. Restads innstramming på ni milliarder, eller én prosent av brutto nasjonalprodukt, er ingen spøk. Det er tvert imot sjelden og sterk politisk kost.

  • Det gjenstår å se om gårsdagens budsjett tilfredsstiller det såkalte markedet, slik Restad mener han har lagt opp til. I tider som disse er det vanskelig å vite om kronekurs og markedsrenter styres av internasjonale eller særnorske forhold. Vi skal heller ikke glemme at dette markedet også styres av psykologi og irrasjonalitet. De oppfatninger av norsk politikk som preger pengeflytterne på Aker Brygge, ville vært god underholdning i stortingskafeen. Men det ingen tvil om hvor makta sitter for tida. Det så vi i går.
  • Nå vender markedet sine glupske øyne mot Stortinget. Skal renta gå ned, som er det overordnede målet for budsjettet, må ikke Stortinget tukle med innstrammingene. Men regjeringen vet at den med 42 representanter i ryggen stiller uvanlig svakt i møtet med de folkevalgte. Bare Carl I. Hagen var i tilnærmet godlune i går. Han mener budsjettet er et greit utgangspunkt for forhandlingene. Særlig er han opptatt av at overskuddet igjen blir over 50 milliarder, selv med lave oljepriser. Bare i 1997 har overskuddet vært høyere. Det er ikke mange år siden vi måtte måle underskuddet i samme størrelse, og det med høyere oljepris enn i dag.
  • Nå starter spillet i Stortinget. Hadde det ikke vært for kontantstøtten, ville det vært mest naturlig å søke flertall for dette budsjettet hos Arbeiderpartiet. Men redningen ligger neppe hos Jagland, selv om et slik samarbeid er Arbeiderpartiets eneste mulighet til å svekke kontantstøtten. Hvis høsten derimot ender med en ny Jagland-regjering, blir den pålagt å gjennomføre den forhatte reformen fullt ut. Det er ett av politikkens mange paradokser for tida.
  • Selv om budsjettet i går ble møtt av protester og til dels kraftig ordbruk fra alle kanter, behøver ikke det bety at dette er et dårlig budsjett. Problemet er å få det vedtatt. I går fikk vi bare bekreftelsen på at ingen vil ta noen belastning for nødvendige innstramminger. Alle andre skal ta støyten. En sentrumsregjering har heller ingen automatisk ryggdekning hos mektige interesseorganisasjoner. Gro foreslo å trekke inn en fridag i 1993, selv om det da var stor arbeidsledighet som dermed ville blitt enda større. Likevel ble hun ikke møtt med samme krigserklæring fra Yngve Hågensen som Bondevik ble i går.
  • Å dømme etter alle negative og til dels voldsomme reaksjoner i går, er det duket for regjeringskrise i høst. Men det gjenstår å se om motet er like stort som kjeften når det blir alvor. Hittil har mangel på alternativer vært Bondeviks fremste våpen. Med de krav til støtte fra et stortingsflertall som Jagland har stilt for å overta, er det fortsatt nesten umulig å forestille seg et skifte i høst. Det eneste måtte være om Høyre finner ut at overordnede interesser gjør et regjeringsskifte nødvendig, at Bondevik-regjeringen rett og slett er så udugelig og gjør så mye skade at den må byttes ut med Jagland. Selv med dagens sterke Høyre-retorikk er det et stykke igjen før partiet vil trekke slike konklusjoner.