I strid med seg selv

Overvåkingssjef Per Sefland insisterte på at statsminister Bondevik, utenriksminister Vollebæk og justisminister Aure skulle holde kjeft om spionsakens egentlig innhold. Samtidig hadde POT-sjefens underordnede oppmuntret Svein Lamark til å fortelle sin historie. Noen må føle seg lurt etter helgas spionfarse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  Farsen til tross, Lamark-saken dokumenterer et udiskutabelt alvor: Den viser tydelig at russisk etterretning er villig til å bruke store ressurser på verving av nye og friske spioner i det norske statsapparatet. Selv en konsulent i Kommunaldepartementet blir gjenstand for en oppmerksomhet som kan være istand til å smigre mange.
  •  Men Lamark-sakens fakta forteller også at det heller ikke er lettjente penger i agentyrket. De like dokumenterte som omstendelige samtalene mellom Svein Lamark og ambassaderåd Serebrjakov forteller at nordmannen bokstavelig talt måtte slite fram hver eneste dollar fra russerens lomme. Resultat ble da også magert, summer på opptil tusen dollar er mager timebetaling for Lamarks innsats.
  •  Og Svein Lamarks historie dokumenterer andre ting: Et tett og intimt samarbeid mellom POT og overvåkingstjenestene i Sverige og Finland. Svenskene skaffet falske dokumenter, mens finnene spanet på et Lamark-møte i Helsinki. Kanskje ikke så overraskende, men det er slike opplysninger som av hensyn til et videre samarbeid voktes ekstra nøye. Når dette nå er kommet ut betyr det at POT idag ikke oppleves som særlig profesjonelle hos sine utenlandske kolleger.
  •  Dessuten dokumenterer håndteringen av Lamark-saken forvirring innad i Politiets Overvåkingstjeneste. Overvåkingssjef Per Sefland virker totalt uvitende om Svein Lamarks sterke behov for eksponering, VG-kontakten, diskusjonene om verving, samt en rekke andre sider ved saken. På mange måter videreføres her en like solid som kritikkverdig tradisjon innenfor POT: Det beste er at ikke sjefen kjenner for mye til saken. En tradisjon som førte til overvåkingssjef Urdals avgang, mens en annen overvåkingssjef, Jostein Erstad, ble stilt i offentlig forlegenhet.
  •  Det virker som om både overvåkingssjef Per Sefland og hans nestkommanderende, Per Gammelgård, ble tatt fullstendig på senga da Svein Lamark brettet ut hele sin agenthistorie gjennom VG. Reaksjonen ble deretter: Glatt tok de avstand fra sin egen agent, og gikk meget langt i å bruke ord og vendinger som karakteriserte agent Lamark som fantast og eventyrer. Nå kan det sikkert sies mye om byråkrater som tar mål av seg til å avsløre russisk etterretning over halve den vestlige verden , men plutselig innså Sefland og Gammelgård at de var iferd med å undergrave både sin agent og sin egen troverdighet. For hadde det vært slik at utgangspunktet for den meget alvorlige norske reaksjonen var en fantasifull eventyrer, hvor var da troverdigheten i Sefland og Gammelgårds råd til regjeringen?
  •  Da dette gikk opp for Per Sefland og hans rådgivere snudde de helt rundt, tok selvkritikk, og bekreftet Svein Lamarks versjon av historien. Inklusiv hans påstander om POTs sterke interesse for å gjøre Svein Lamark til helt i den norske offentligheten. Slik forteller sakens fakta politiets sterke behov for eksponere sin egen nytteverdi, og komme en kritisk debatt i forkjøpet.
  •  Det betyr at nye faktabiter kan legges inn i helhetsbildet puslespill: Mens overvåkingstjenestens folk diskuterte offentliggjøring med en mer enn villig agent, rådet POT-sjefen statsminister Kjell Magne Bondevik, utenriksminister Knut Vollebæk og justisminister Aud Inger Aure til det motsatte. Med alvorlig mine og krav på å bli trodd understreket de tre at ingen opplysninger om agenten måtte bli kjent. Grunnen var hensynet til agenten selv, til rikets sikkerhet og til politiets arbeidsmetoder.
  •  vDe ble altså grundig lurt. Det kunne de selv lese dagen etter på i VG, der Olav Versto på en forbilledlig måte hadde tatt vare på den journalistiske mulighet hans gamle venn Svein Lamark gav ham. Alle disse øvelsene er så definitivt en fordel for en aktiv debatt og offentlig innsyn i en absurd verden. Samtidig gir desto større grunn til å stille spørsmål ved en overvåkingstjeneste som lurer regjeringens ledelse.