I ulvekjeften

Kampen om rovdyra er forenklet til et spørsmål om følelser. Men det handler om eiendomsrett og motstridende syn på naturen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR NOEN ROPER

ulv, tenker jeg alltid på Senterpartiets landsmøte i Tromsø i 1999. Bare to saker satte delegatenes hjerter i brann: Avskjeden med Anne Enger Lahnstein og fordømmelsen av ulven. Ulvedebatten fortsatte på hotellrommet til småbrukerhøvdingen Per Olaf Lundteigen utover kvelden. Vi var fire mann og seks halve pils, så nachspielet var knapt noen utskeielse. Men det er minneverdig fordi Lundteigen plutselig reiste seg, hevet pekefingeren og snerret: «Tonen blir nok en annen når ulvekjeften kommer ned i barnevognene i Bærum!» Det er mulig, det.

På den annen side uttalte Oslos byrådsleder Erling Lae sist fredag at ulven er velkommen i Nordmarka. Og da en ulv noen år tilbake streifet rundt på Nesoddlandet, var det ingen tegn til panikk.

JEG TROR

Lundteigen var mye nærmere konfliktens kjerne da han uttalte seg om vernestriden i Trillemarka i fjor. Da meldte han følgende om landets miljøvernminister: «Brende er reine bolsjeviken. Han tar eiendom fra folk uten å gi dem erstatning.» Om man skreller vekk de største ordene i rovdyrdebatten, handler også den om eiendomsrett, beiterett og muligheten for livsopphold i utkantstrøk.

Bare ved å ta hensyn til dette, vil det være mulig å løse konflikten mellom verneinteressene og dem som skal leve av naturen. Regjeringens melding om rovdyrforvaltningen går i en annen og tradisjonell retning, med kjerneområder og erstatning som viktigste virkemidler. At det bare vekker forargelse i bygdene, burde ikke forundre noen.

FRA MIDTEN

av 1800-tallet og fram til annen verdenskrig ble de store rovdyra nesten utryddet i Norge. På bygdene ble dette oppfattet som en kollektiv oppgave som også ble støttet av det offentlige gjennom skuddpremier, lovregler osv. Det økte produktiviteten i landbruket og verdien på utmark. Nå har det offentlige snudd og ønsker å gjeninnføre eller styrke rovdyrstammene i utvalgte områder, noe Norge også er forpliktet til etter Bern-konvensjonen. Likevel vil ikke det offentlige betale for redusert beiteverdi, bare for den skaden rovdyra gjør. At dette skjer ved tvang, uten noen form for forhandlinger med grunneierne, skjerper motsetningene.

DET FINNES

alternativer som både ivaretar grunneiernes interesser og forpliktelsene om levedyktige rovdyrstammer. I en rapport utarbeidet av Normann Aanesland og Olaf Holm ved Institutt for økonomi og samfunnsfag ved Norges landbrukshøgskole, pekes det på slike løsninger. Utgangspunktet er at økningen i rovdyrstammene innskrenker råderetten over eiendom og beiterettigheter på en måte som kan utløse vederlag. Alternativet er at de som har beiterett, får betaling for at det er rovdyr i beiteområdet. Det innebærer også at de som eier beiteretten, må være villige til å bære en større risiko ved å ha rovdyr i beiteområder og selv bære tap av dyr. De to forskerne drøfter også hvordan dette kan organiseres både når det gjelder sau og tamrein. En spørreundersøkelse blant sauebønder i Hedmark og Nordland tyder på at betaling for beiterett er en vei som vil være akseptabel og som kan bidra til å løse konflikten.

EKSTREMISTENE

på begge sider av ulvekjeften vil aldri bli fornøyde. Når tidligere landbruksminister Johan C. Løken (H) skriker at regjeringens rovdyrpolitikk minner om fascisme, bør han vurdere et lengre seteropphold i et ulvefritt område som rekreasjon. Naturpuristene er ikke stort bedre når de omgjør naturen til en mystisk tilstand som ikke kan eies og helst ikke bør røres. Å gjenopplive nomadefolkenes filosofi fra en lenestol på Bygdøy, har ingen bærekraft. Begge syn bør forvises til den politiske utkanten. I Norge har vi tradisjon for å bruke naturen og å leve av den. Det krever samspill som også har overføringsverdi til politikken. Ordninger som ivaretar rettighetene til sauebønder og reindriftssamer kan forenes med en natur hvor det er stort artsmangfold. Det vil koste noe mer enn dagens erstatningsordninger, men er verdt det.