Ibrahims katastrofe

Tirsdag er det nøyaktig 54 år siden staten Israel ble opprettet. Palestinerne kaller dagen al-Nakba - katastrofen. Ibrahim (83) og 750000 palestinere ble jaget fra hjemmene sine. De venter fortsatt på å komme tilbake.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ibrahim Mussa Al-Maine (83) husker dagen som om det var i går: Han var ute og arbeidet i den store hagen han eide i Lod, da soldatene kom i mai 1948. Sammen med familien flyktet han i flere dager. De bodde under åpen himmel. De hadde lite mat, og det var fryktelig kaldt, erindrer mannen med triste øyne.

- Jeg hadde store landområder. Jeg hadde et bakeri, og jeg levde lykkelig sammen med familien min. I dag har jeg ikke arbeid, og jødene har tatt landet mitt. I hvilke bitre ord kan jeg beskrive dette? sier den krokete, men stolte mannen.

Flyktningleir: I dag bor han og 24 andre familiemedlemmer på tre små rom i flyktningleiren Shufat i Jerusalem. Det betyr at hver person har under to kvadratmeter for seg sjøl. Hauger av madrasser er plassert oppå hverandre i en krok. Klærne ligger pent brettet sammen, og en tørkesnor henger i stua.

- Alle arabere sørger over denne dagen. Det eneste vi ønsker, er å komme tilbake til landet vårt, sier Ibrahim.

Øynene hans er mørke og triste. Hodet er bøyd. Det er tydelig at det er en påkjenning for ham å snakke om hjemstedet. Om de mange oliventrærne. Om minnene om ei tid som aldri vil komme tilbake.

  • Dokumenter: Ibrahim tar oss med inn i leilighetens tredje rom. Med forsiktige hender åpner han en skuff og tar opp bunker med gamle dokumenter. Det er skjøter på jordområdene hans i Lod og Ramle.

    - Jeg var en velholden mann, sier Ibrahim. Så blir han stille.

    Det ser ut til at Ibrahim har glemt at han har besøk. Han setter seg på senga. Tar opp dokument etter dokument. Flere av dem er fra 1948. Noen av papirene viser hans korrespondanse med britene på 40-tallet.

    Ifølge Ibrahim leide britene landområder av ham, uten at han fikk betaling. 83-åringen snakker litt med seg sjøl. Tar forsiktig på landregistreringspapirene. Han sukker.

    - Jeg kommer snart til å dø og har ikke flere drømmer igjen. Men jeg drømmer for mine barn og 71 barnebarn. Jeg drømmer om arabisk enhet. Noen må komme og hjelpe oss med å bli kvitt marerittet vi lever i. 1948 var fælt, men dagens unge har det enda verre. De blir massakrert og drept dag for dag, sier han.

    Palestinske flyktninger

    • Staten Israel ble proklamert seint på kvelden 14. mai 1948. I geriljakrigene forut for opprettelsen og i krigene som fulgte da arabiske armeer invaderte 15. mai, flyktet omkring 750000 palestinere fra sine hjem.
    • I flere tilfeller ble palestinerne drevet fra sine landsbyer og byer av de jødiske styrkene i Haganah, som seinere ble IDF (Israel Defence Forces, den israelske forsvarshæren). Det ble begått flere massakrer av sivile palestinere. De største flyktningbølgene kom i kjølvannet av Haganah/IDF-angrep mot palestinske bosettinger.
    • Totalt har FNs organ for palestinske flyktninger, UNRWA, registrert over 3,8 millioner palestinske flyktninger i dag. Dette er de som flyktet i 1948 og 1967 samt deres etterkommere.

  • Holder senga: Noen hundre meter lenger opp i flyktningleiren bor Umm Hassan, som ifølge seg sjøl er et sted mellom 60 og 70 år. På grunn av helsa holder hun seg mest i senga. Der pleier hun ifølge døtrene å fortelle historier fra sin tid i landsbyen Dawaimeh, som ligger i nærheten av Hebron.

    I 1948 var Umm Hassan 15 år. Hun hadde allerede rukket å få to barn, og den lille familien bodde i eget hus. Med masse planter og en egen brønn. Ifølge Umm Hassan var det et godt liv.

    - Men under fredagsbønnen kom israelerne. De begynte å skyte rundt huset vårt, og sa at vi måtte stille oss på linje ute i regnet. Min 30 dager gamle datter gråt, sier Umm Hassan.

    I detaljerte beskrivelser forteller hun om flukten fra landsbyen. Uten noen eiendeler gikk de mot Hebron. De sov under åpen himmel. Uten ekstra klær eller pledd.

    - Vi levde utendørs i en måned. Så solgte vi gullet mitt og fikk etter hvert leid et rom. Der bodde vi 12 personer, sier Umm Hassan.

  • Minner:
    Umm Hassan snakker som en foss. Hun beskriver den fine brønnen i hagen. Hun forteller om huset de akkurat hadde bygget. Om hagen som var fylt med fikentrær, druer, oliven og sitrusfrukter. Inne i huset hadde de som første familie i landsbyen fått murt inn en ovn i gulvet.

    - Jeg elsket å hente vann fra brønnen. Det var reint, til og med. Og så hadde vi kuer, esler og sauer. Vi var en glad familie den gangen, sier hun.

    I dag er familien spredd. Enkelte bor i Amman i Jordan. En av døtrene bor i Hebron, mens hennes to andre barn bor sammen med Umm Hassan i flyktningleiren i Jerusalem.

    I leiren er det ikke mye som likner på Umm Hassans landsby Dawaimeh. Treetasjes murhus står tett i tett. De er skeive, og flere mangler vinduer. Utenfor er det sprukken asfalt. Ingen trær.

    - Det er så trangt her. Jeg savner det åpne landskapet, sier Umm Hassan.

    Katastrofen: For Umm Hassan betyr al-Nakba (katastrofen) følgende:

    - Det betyr å forlate alt. Hus og klær. Hage. Det betyr å ha babyen min i armene. Uten ordentlige klær. Barna mine ble født uten noe. Vi kom fra alt til ingenting, sukker den aldrende kvinnen.

    Siden 1948 sier Umm Hassan at hun har levd i håpet om å vende hjem til landsbyen igjen. Men etter hvert som åra har gått, innser hun at sjansene er minimale.

    - Jeg har ikke vært i Dawaimeh siden 1948. Og jeg tror ikke at jeg noen gang vil komme tilbake. Bare se på krigen som er nå: Jødene gjør alt for å kaste oss ut av landet, sier Umm Hassan.

    Hun tar et godt tak rundt datteren Umm Ali (52). Gir henne en klem, før hun sukker.

    - Nå må israelerne og palestinerne snakke sammen. Jeg vil ikke jødene vondt. Det eneste jeg ønsker, er fred mellom to nasjoner. Jeg vil ha fred sånn at jeg igjen kan gå ut og hente vann og ved. Og hvis Gud vil, håper jeg også at jeg kan få se landet mitt og huset mitt en siste gang før jeg dør, sier Umm Hassan.

FIRE GENERASJONER FLYKTNINGER: Shoroq (7), hennes mor Fadwa (21), Fadwas mor Umm Ali (52) og Umm Alis mor Umm Hassan (mellom 60 og 70) bor i flyktningleiren Shufat i Jerusalem. I 1948 måtte Umm Hassan flykte med mannen og deres to barn. Siden den gang har de aldri vært i landsbyen Umm Hassan vokste opp i, Dawaimeh.
FATTIG, MEN STOLT: I flyktningleiren Shufat i Jerusalem har Ibrahim Mussa Al-Maine (83) bodd siden 1967. Der bor han på tre små rom sammen med 24 andre familiemedlemmer. - I hvilke bitre ord kan jeg beskrive hva vi har opplevd? sier Ibrahim.
VELHOLDEN MANN: Fram til 1948 var Ibrahim Mussa Al-Maine en velholden mann som eide jordområder i Lod og Raime.