Ibsen 2010

Det er to år til neste Ibsenfestival. Den blir i regi av en ny teatersjef på Nationaltheatret. Hva bør hun bruke den til?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi er for lengst ferdig med Ibsen-jubileet.

Nedfelt i fortauene i Oslo ligger nå en litt odde samling Ibsen-sitater i blankt stål. De skal framover slåss med tyggegummiflekkene om visuell oppmerksomhet. Og nå er Ibsenfestivalen 2008 avsluttet. Det er den siste under teatersjef Eirik Stubø. Den neste, i 2010, blir i den nye teatersjefen, Hanne Tømtas, regi.

Eirik Stubøs siste Ibsenfestival ga ordet ujevn en ny spennvidde. Teatersjefens egen Rosmersholm-oppsetning var glimrende, minimalistisk teater – et fint sluttpunkt på Stubøs Ibsen-satsing på National. I denne tredje oppsetningen var det mer Ibsen igjen mellom nedskjæringene enn tidligere, men Stubø ga teksten sin egen, originale og klare tolkning. Mange fant sitt høydepunkt i Vildanden fra Deutsches Theater. For meg ble det uhyre dyktig, men også kjølig metateater.

I den andre enden av skalaen ble Matteuspasjonen til Hartmann lite mer enn et høyt skrik i en mørk natt. Hjemme i Leipzig, der forestillingen nettopp har hatt lokalpremiere, ble provokasjonen møtt med både bravorop og aktiv buing. Hartmann har nå begynt som teatersjef i hjembyen Leipzig– så får vi se om han blir profet i eget land.

Ibsenfestivalens historie har bak scenen vært preget av en stadig jakt etter penger. Få ting er dyrere enn å frakte ensembler og scenografi mellom teatre, få ting krever bedre planlegging. Men en langsiktig finansiering mangler. Det er synd, for norsk teater har godt av større kontakt med utlandet. Nå har Nationaltheatret har fått økt sitt budsjett, så får man se om de klarer å sette av nok til festivalbudsjettet.

Ibsenfestivalen arrangeres annenhver høst, i begynnelsen av sesongen. Det er praktisk for å lansere høstens stykker for Nationaltheatret, og det gjør det enklere å få til gjestespill – men festivalen lander også på tvers av alle andre premierer i Teater-Norge. Det er ikke bare et problem for oss anmeldere og øvrige teatre – festivalen får ikke den konsentrasjon og oppmerksomhet som hadde vært ideell. Hanne Tømta bør vurdere om det er mulig å flytte festivalen til et annet tidspunkt.

Eirik Stubø har vært levende opptatt av tysk regi og teater. Hans tid på teatret har gitt oss et verdifull innblikk i germansk teatertradisjon og kultur. Påtroppende teatersjef Hanne Tømta er utdannet i Russland. Om det betyr at festivalens tyngdepunkt vil forskyves østover får vi se, men Øst-Europa spiller Ibsen hyppig.

For Ibsen lever på verdens scener. Ibsen.net har nå registrert 90 aktuelle oppsetninger av Ibsen på verdens teaterscener, men noen stykker er langt mer populære enn andre: Akkurat nå er vi i en Heddabølge: Det er registrert hele 19 aktuelle Hedda Gabler oppsetninger, mens Et dukkehjem og Peer Gynt kan skilte med ni hver. Vildanden og Gjengangere spilles syv steder. Over femti av de nitti oppsetningene er versjoner av disse fem Ibsen-stykkene. Da vet vel allerede litt vel mye om hvordan repertoaret på neste festival vil komme til å se ut.

Et grep kunne gjøres: Ibsenfestivalen burde lyse ut en dramatikerkonkurranse: Nye skuespill inspirert av Ibsens verk. Med separate konkurranser for Norge, resten av Skandinavia og verden for øvrig, og med premier som kunne lokke til seg de beste dramatikerne, kunne resultatet blitt tre spennende oppsetninger. Tidligere har man forsøkt å kontrastere Ibsen med Tsjekhov og Strindberg, men en kontrast med ny dramatikk kunne gitt mer. Da Ibsen skrev sine verk, var han som kjent en samtidsdramatiker. Det er også en tradisjon verd å ta vare på.