Ibsen og Andersen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Danskene markerer i disse dager 200-årsdagen for dikteren H.C. Andersens fødsel. 300 millioner danske kroner satses på å formidle dikterens storhet. Programmet spenner fra det nyskapende og seriøse til det mer kuriøse, som da nitti kvinner kledde seg ut som havfruer og kastet seg i vannet fra havna i København. Fra dansk hold har det kommet kritikk av den norske markeringen av Ibsen-jubileet, som oppleves som for spinkel. Et dansk PR-byrå har blant annet satset store penger og oppnådd oppmerksomhet i mange land ved å utnevne lokale kjendiser til H.C. Andersen-ambassadører.

Nå er det ikke gitt at tankene går til Nattergalen eller Fyrtøyet når skuespilleren som utnevner slike ambassadører, er bedre kjent som James Bond. Og Ibsenåret 2006 legger først fram sitt kunstneriske program om noen uker. Først da vet vi om det er grunnlag for kritikken. Ibsen-kjennere og teaterfolk fra hele verden er invitert til åpningen i Oslo 14. januar. Men allerede nå, trekvart år før det begynner, strømmer henvendelsene inn fra mange land, som ønsker å feire Ibsen. Spørsmålet er om Norge har et apparat til å håndtere dette. Mens danskene har hatt tolv personer på heltid til å markedsføre Andersen-jubileet, bruker Ibsen-komiteen foreløpig bare en halv stilling. Det kan bli spinkelt om vi skal klare å gi Ibsen en kraftfull markering.

For Ibsen er ikke bare norsk, han tilhører en hel verden. Det er vel derfor Oslo har tatt mål av seg til å bli Ibsen-hovedstad, og markedsføre seg som Ibsens by, også ut over jubileet. Staten har bevilget 36 millioner til Ibsen-markeringen, mens private sponsorer skal bidra med et tilsvarende beløp. I tillegg kommer aktivitetene ved sentrale teatre, museer, forlag og forskningsinstitusjoner. Å bruke ressursene til å koordinere eksisterende institusjoner, slik at de kan leve videre med Ibsen, er fornuftig.

Norge har ikke, som danskene, et Carlsberg-fond som bidrar sjenerøst til kulturlivet. Men Ibsen-markeringen er en gyllen sjanse til å øke Norges kulturelle kapital, både for utenrikstjenesten og for næringslivet. Ibsen spilles daglig på scener over hele verden, og hans skikkelser har sterk symbolkraft. Nora som forlater dukkehjemmet er et universelt symbol på frihet og likestilling.