Ibsen under føttene

Ibsen er blitt en sitatsamling på Oslos hovedgate. Det utfordrer festivalen som skal gi ordene mening.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En vandrehistorie i Dagbladets redaksjon handler om den unge fotografvikaren som skulle forevige hele ensemblet på Nationaltheatret rundt etableringen av den første Ibsenfestivalen i 1990. Alle var der, som det heter. En skuespiller utbrøt: Nå mangler bare Ibsen! Hvorpå vår mann med blitzen spurte: Når kommer han da?

NÅ, 17 VANLIGE ÅR og et Ibsen-år seinere, er ikke historien like morsom. Alle vet at Ibsen har vært død i hundre år. Det feiret vi tross alt gjennom hele 2006 med rekordmange oppsetninger, debatter, prosjekter og utgivelser. I dag tumler vi bokstavelig talt rundt i løsrevne brokker av dikterens vers. Ibsen-sitatene på Karl Johan løsnet i vår, det var sekunder før de av oss med daglig gange i Oslos hovedgate (og en viss hang til høye hæler) falt flate over «Evig eies kun det tapte».

I LØPET AV SOMMEREN er stålbokstavene limt, foran åpningen av den såkalte Ibsenstien fra Grand Hotell til Ibsen-museet 11. september. Arrangementet inngår i Ibsen-festivalen, som åpner den 28. august med avtroppende teatersjef Eirik Stubøs oppsetning av «Rosmersholm». Årets Ibsenfestival er den første som rolig kan avvikles i visshet om fast plassering på statsbudsjettet. Det ble lovet i Scenekunstmeldinga før sommeren. Men en tryggere finansiell framtid er også det mest markante ved festivalen, som ellers har invitert et knippe av regissørene og ensemblene teatret har samarbeidet med i Stubøs sjefsperiode. Med litt velvilje kan man si at tvil og tro er et kunstnerisk gjennomgangstema, med ulike versjoner av presten Brand og pastor Rosmers kvaler.

NORA, HEDDA, HEDVIG, Agnes, Rebecca og Fru Alving: Det er først og fremst Ibsens mest kjente kvinneskikkelser som nok en gang får scenisk liv. Ibsen-året har ikke gitt støtet til å vise de mindre kjente stykkene, eller utfordre publikum utenfor rammene av det man etter hvert forventer av en internasjonal festival (afrikansk Nora, muslimsk «Gjengangere»). Ei jente jeg kjenner så nylig «Hedda Gabler» for første gang. Hun ble veldig overrasket da generalens datter skjøt seg. Jeg misunner henne den opplevelsen. Med to ekstraforestillinger i høst når Nationaltheatret hundre forestillinger med Stubø-versjonen av stykket, og i høst får vi samtidig Alexander Mørk-Eidems oppsetning fra svenske Stadsteatern. Å se «Hedda Gabler» jevnlig er for så vidt et minst like meningsfylt ritual som å se det samme frluftsspelet hver sommer, men særlig overraskende er det jo ikke.

KANSKJE ER årets festival et hvileskjær, en litt utilpass begivenhet etter Ibsen-flommen fra i forfjor. Men nettopp nå som framtida er økonomisk sikret, er det nødvendig å vise vyer. Ibsenfestivalens legitimitet hviler på dens evne til å fortelle oss, igjen og igjen, hvorfor nettopp denne ene av Norges diktere har kraft til å prege teaterhøsten i hovedstaden minst annethvert år. Det må oppleves på scenen, ikke bare skrives på fortauet.