Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ibsen utendørs

Klippe, kutte, dra og strekke - ja, det er nødvendig å tulle med klassikerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I EN AV DE FØRSTE scenene i den nye, norske filmen «En folkefiende», går Tomas Stockmann, hans kone og sønn i Nationaltheatret. Der ser de en japansk danseversjon av «Peer Gynt». Den er tekstet, og lysbokstavene sier: Gå utenom. Etter forestillingen henter Stockmann bilen, som står parkert i Ibsen P-Hus. Du ser neonskiltet speile seg et øyeblikk i frontruta. Disse små hilsener til salig Ibsen signaliserer at filmen beveger seg både innenfor og utenfor hans univers. Regissør Erik Skjoldbjærg bruker Ibsens tekst, men klipper den opp, vrir på den, gir den en moderne ramme - og kaster et skrått blikk på hva han selv holder på med.

KRITIKERNE HAR forholdt seg ulikt til Erik Skjoldbjærgs klippeteknikk. Noen syntes intrigen ble svekket, andre at slutten var vel åpen. Selv opplevde jeg først og fremst at Ibsens evne til å gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere kom tydelig fram i den moderne filmatiseringen. Ibsen bruker skrustikke på sine personer, vrir dilemmaet rundt en ekstra dreining, låser karakterene på hender og føtter. Andre nyere norske filmer har slitt med at plottet blir for lite, historien for tynn. Det er selvfølgelig ubehagelig å ha konflikter med sin frisør. Det kan muligens være plagsomt at venner blir sure fordi en filmer dem til TV-underholdning. Men livstruende er det ikke.

Tomas Stockmann, derimot, står til strupen i trøbbel. I skarpe konflikter mellom sønnen og svigerfaren, sysselsettingen og folkehelsa risikerer han å miste både selvrespekt og kjærlighet. Til tross for at jeg har sett dette stykket flere ganger, tok jeg meg i å tenke: Hvordan skal han komme seg ut av dette?

ER DET NØDVENDIG Å tulle sånn med Ibsen?, spurte en eldre dame sin venninne på raden bak meg, sist jeg så Ibsen på teater. Men det er viktig å «tulle» med Ibsen. Overgangen fra en pietistisk Ibsen-tradisjon, med teksttro oppsetninger i burgunderrøde salonger, til et fritt blikk på både form og innhold, gir håp. Forestillinger som kommenterer Ibsen, gir ham livskraft. Når Peer Gynt spilles av tre skuespillere på Torshovteatret, blir den berømte «du lyver»-replikken en selvkritikk. Det var også noe befriende over den utskjelte oppsetningen av «John Gabriel Borchmann» sist høst. Den skandaliserte banksjefen forlot ikke bare loftet sitt, men hele Nationaltheatret. Han gikk ut i Stortingsgata, for å trekke frisk luft - og ta seg en røyk. Som kommentar var den kanskje overtydelig, som scenisk overraskelse var den deilig.

IBSEN VAR kontrollfrik. Den jobben gjorde han så bra, at han ikke trenger museumsvoktere. Skjoldbjærg har frekt bruktIbsen som råstoff for en moderne film. Slik holder man Ibsen le-vende.