Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ibsens kongstanke

Et historisk drama med nifs aktualitet går på Nationaltheatret

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Henrik Ibsens «Kongsemnerne» vises på Nationaltheatrets hovedscene. Handlingen er lagt til 1200-tallet; stykket ble skrevet i 1863, og 1900-tallet fikk stykkets konflikt og tematikk overført til virkelighetens verden - med fryktelige konsekvenser. For selv om skuespillet står i nasjonsbyggingens tjeneste, er det nasjonalismens dobbeltansikt som trer fram på scenen, i spenningen mellom Skule jarl og kong Håkon. Slik sett viser «Kongsemnerne» at Ibsen hadde sine ord i behold da han tre år etter at skuespillet var skrevet, henvendte seg til kong Carl og ba om økonomisk støtte til sin livsgjerning, som var å bringe nordmennene til «at tænke stort».

Den ytre handlingen er striden om den norske tronen mellom Håkon Håkonsson (1204- 63) og hans svigerfar, Skule Bårdsson (1189- 1240). Norge hadde da gjennomlevd et hundreår med uro og borgerkrig, først under Håkons regjeringstid ble landet politisk samlet. Hos Ibsen er han inspirert av en storslått idé, av «kongstanken»: «Norge var et rike , det skal bli et folk ,» forklarer Håkon sin svigerfar. «Trønder sto mot vikværing, agdeværing mot hordalending, hologalending mot sogndøl; alle skal være ett herefter, og alle skal vite med seg selv og skjønne at de er ett!».

Skule er først som lamslått over denne ideen, som han mener er ugjennomførlig. Noe slikt forteller ikke sagaene om. Men etter hvert griper tanken også ham, og selv om han pines av vissheten om at ideen ikke er hans , den er som et barn hos en fremmed mor, så blir den også hans fane, etter at han har latt seg krone til Håkons motkonge. Under hans hender forvandler imidlertid kongstanken seg til sin motsetning. Var den varmende og forenende hos Håkon, blir den krigersk og ødeleggende hos Skule. Splid og strid følger hans fotspor. Ibsen lar det tydelig skinne igjennom at for Skule er nok kongstanken mest et skalkeskjul for eget maktbegjær. Men forfatteren vever enda en tråd inn i bildet av nasjonalismens tvetydighet.

Håkon var uekte sønn av Håkon 3. I stykket sås dessuten tvil om han faktisk er den han er: Kanskje ble han forbyttet ved fødselen? Likevel framstår Håkon med suveren kongeverdighet. Skule Bårdsson er derimot enøyd opptatt av «odelsretten» og av blodsbånd. Hans store sorg er at han ikke har noen sønn, ingen til å føre verket videre, ingen som står ham virkelig nær: «Jeg ha noen om meg som lyder meg uten vilje selv, - som tror usvikelig på meg, som vil holde seg innerst til meg i godt og ondt, som kun lever for å lyse og varme over mitt liv.» Så viser det seg at han har en sønn på 20 år, som straks blir nettopp hva Skule ønsket seg: Han beundrer faren, han beskytter ham, han tror på ham. Og han tror på kongstanken. Men det får bare Skule til å kaste fra seg siste tanke på forsoning med Håkon. Nå begynner den virkelige strid: «Drep, drep for fote!» roper han mot Håkon: «Kong Skule har en sønn!».

Det er som Ibsen vil vise at nasjonalismens kongstanke bare kan virke forsonende og samlende når den lever som uselvisk idé. Forbindes den med makt, slektskap og blodsbånd, blir den livsfarlig og dødbringende. Med utsyn fra 2005 er det ikke vanskelig å gi ham rett. På scenen kjemper nasjonalismens to janusansikter mot hverandre; i virkelighetens verden rider Håkon Håkonsson og Skule jarl side om side. Den politiske nasjonalismen er både varmende og frastøtende, inkluderende og ekskluderende. De vel 140 åra som er gått siden Ibsen skrev sitt drama har vist oss det, med dyster klarhet.

Oppførelsen på Nationaltheatret er et skandinavisk fellesprosjekt, med svenske, danske og norske skuespillere. Derved framheves ikke bare kongstankens inkluderende karakter, grepet er også helt i Ibsens ånd. Han var ingen norsk nasjonalist. Han var skandinavist, og i siste instans universalist - i sine skuespill setter han den enkelte foran enhver gruppetilhørighet. Og individet er universelt. Kanskje kan derfor Jatgeir skalds ord til Skule peke mot en vei ut av nasjonalismens uføre: «En mann kan falle for en annens livsverk, men skal han bli ved å leve, så må han leve for sitt eget.» Den som finner «sitt eget», lar seg ikke like lett forføre av nasjonalismens fristelse.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media