Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ibsenturismen

Egypt er åstedet, men nordmenn er publikummet, når Ibsenåret denne uka avsluttes i Egypt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SCENOGRAFIEN ER upåklagelig: Pyramidene utenfor Kairo tilhører verdens sju underverker. Når Bjarte Hjelmeland i kveld skal spille Peer Gynt foran sfinksen på Giza-platået, markerer det slutten på det norske Ibsenåret. Ensemblet er kanskje langt hjemmefra, likevel er de blant sine egne. På hvert fjerde sete sitter en nordmann. Norske reisebyråer har solgt 450 av de to tusen billettene i kveld til kulturinteresserte turister, mens morgendagens offisielle forestilling i sin helhet er viet inviterte, sponsorer, turister og ambassadekontakter, minst halvparten norske. I siste liten har Ibsenkomiteen delt ut 300 gratisbilletter til studenter i Kairo. Det demper følelsen av chartertur.

I BENTEIN BAARDSONS kyndige regi blir forestillingen garantert spektakulær, kanskje til og med god, men først og fremst blir det slik vi nordmenn helst vil ha det: Friluftsteater med solnedgangen som dramatisk effekt. Rondane er byttet ut med pyramidene, ellers er intet nytt under sola. Slik kjenner vi Peer Gynt fra den konstant utsolgte sommerforestillingen ved Gålåvannet, og slik forsøkte vi å gjenskape det i Central Park for to uker siden. Storskjermer viste norske fjell og daler midt i den skyskraperkantete parken. Dette er den omvendte Ibsenturismen, der reiseglade nordmenn får oppleve det velkjente i eksotiske omgivelser. New York Times kalte hele arrangementet en pakketur. Vakre landskapsbilder fôr forbi og teaterprogrammet liknet en reiseguide. Anmelderen stilte spørsmålet om ikke dette var reinspikka norsk nasjonalisme, nettopp dét Ibsen tok oppgjør med i «Peer Gynt».

BRANSJEBLADET Variety påpekte at mye av stykkets innhold forsvant i oversettelsen. Det var «lost in translation», en kulturkollisjon som er utmerket dokumentert i Sofia Coppola-filmen ved samme navn. Men på Brooklyn Academy tvers over elva går for tida en annen Ibsenforestilling, «Vildanden», på norsk. Det er et gjestespill i Nationaltheatrets regi. Fire tusen amerikanere har kjøpt billetter, omtrent like mange publikummere som i Giza. At «Vildanden» ble hentet til USA, skyldes i stor grad Ibsenfestivalen. Den samler i stigende grad regissører, forskere og teaterledere fra hele verden. Kanskje var Ibsenjubileet en medvirkende årsak til at gjestespillet skjedde akkurat nå. Eller kanskje ikke: Selv om antall oppsetninger av Ibsen og arrangementer under hans navn har økt verden over, er det egentlig bare i Norge og i norsk ambassaderegi i utlandet jubileet er blitt feiret. Ifølge statistikken fra Google er søkeordene «Henrik Ibsen» hyppigst brukt av folk fra Stavanger.

KUNSTNERISK STÅR norsk Ibsentolkning sterkere enn på lenge. Flere interessante stykker er skrevet om dikteren og karakterene hans, i tillegg til et høyt antall oppsetninger av selve skuespillene. Høstens Ibsenfestival var preget av kontroversielle tolkninger i Nationaltheatrets egenproduksjoner - omstridte i form, men ikke i kvalitet. Det vitner om en levende tradisjon, der kunstnerne ikke er redde for å skjære ned til beinet, om det gjør forestillingen klarere. Tyske Thomas Ostermeier lot sin Hedda Gabler ta livet sitt på soverommet uten at noen la merke til det ute i den borgerlige stue, der de hvilte i konvensjonen om at slikt noe gjør man da ikke. Det opplevdes som et høyst moderne drama. For det er ikke sant, som man gjerne sier, at Ibsen er evig aktuell. Han må gjøres aktuell, spilles aktuell akkurat nå, hvis forestillingene ikke skal bli stiliserte tidsbilder.

I HVERT FALL I den vestlige kulturkrets. En ny Ibsen-tradisjon er i ferd med å vokse fram, i land der Ibsens ord fortsatt brenner. Ungdomsteatret i Hanoi setter opp «Et dukkehjem» i november. Instruktøren sier at stykket ble valgt fordi han leste en avisartikkel om familievold. Scenografien er en stor klokke. Den tikker og takker og varsler den nye tid når Nora går. Kvinnefrigjøring og ytringsfrihet debatteres av Ibsen og gjennom Ibsen i Kina, India og Mosambik - der det i november skal avholdes likestillingsseminar etter en forestilling som heter «Noras døtre».

MEN SPØRSMÅLET NÅ er hva vi selv gjør foran norske turister, utenlandske dignitærer og en taus sfinks. Tanken med å dra til pyramidene var vel ikke å være oss selv nok.