Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Identitetskrise

Oslo er uten identitet, sier en professor. Det er noe av dens identitet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LILLE OSLO, en egen planet, hvert strøk en verdensdel, synger Lars Lillo-Stenberg mildt og snilt der han suser av gårde over hovedstaden. Stemmen og stemningen kunne ikke vært fra noe annet sted. Dette er umiskjennelig oslosk. Ikke bergensk, ikke nordlandsk, ikke trøndersk. Lite og stort på en gang. Litt ironisk og tilbakelent. Litt Jan Erik Vold, om ikke fandenivoldsk.

Og likevel påstår en professor at hovedstaden er identitetsløs. Å rakke ned på Oslo er nærmest en folkesport, en øvelse på linje med politikerforakt og tabloidhat, men når nordlendingen og Nobel-direktøren Geir Lundestad setter det på trykk i Store Norske Leksikon blir det en evig sannhet. Det kan vi ikke ha sittende på oss.

INGEN ER FRA OSLO, vi kommer jo alle fra distriktene, slår Lundestad fast. Du finner nesten ikke et menneske som sier det er fra Oslo. Ute i verden bruker folk det minste påskudd for å fortelle at de ikke er det. Slik er det ikke med andre europeisk hovedsteder.

Professoren belegger sin påstand med et anekdotisk bevis om en kamerat som insisterer på at han er fra Sarpsborg, selv om han har bodd mesteparten av sitt liv i Oslo. Selv hender det jeg sier at jeg er fra Bodø, fordi det står i fødselsattesten min, og jeg innbiller meg at det gir en viss journalistisk troverdighet. Se, jeg er ikke bare en forvorpen latte-urbanist uten provinsiell kredibilitet. Mitt første blikk falt på Landegode. Jeg tilhører også det hardbarkede folkeferd som har kjempet meg tvebøyd gjennom blåsten, lidd meg gjennom mørketid og sett Dagsrevyens meteorologer påstå at det er strålende sol over landet.

MEN SÅ ER JEG fra Oslo, det må tilstås. I niende generasjon. Det er så ille som det kan få blitt. Det kan trolig utledes av det en begredelig degenerering som ender i ja til EU og støtte til homofile prester. Selv kongefamilien vil ikke vedkjenne seg Oslo som hovedsete, men vil helst bo i Asker. Kongebarna påstår til og med at de er oppvokst på landet, og svigerbarna kommer fra Kristiansand og Moss.

Men ifølge fødselsannonsene i Aftenposten kommer ikke alle Oslo-borgere fra distriktene, slik professoren spissformulerer. De kommer fra Ullevål og Aker. Noen også fra Punjab. I det lokale aftennummeret har man de siste dagene forsøksvis lansert den vanvittige ideen at folk her er stolte av byen sin, men kommer likevel ikke utenom den sedvanlige pisk meg! pisk meg!-øvelsen, hvor distriktskjendiser får ta i bruk sin jante: Dere skal ikke tro dere er noe.

OSLO- FOLK ER angivelig humørløse og forfengelige; overflatiske og kalde. Dessuten spiser vi ruccola. For det er det ingen tilgivelse blant dem som ennå ikke har bosatt seg på Grünerløkka. Troen på at de ekte, norske verdiene kommer fra bygda stikker dypt, selv om innflyttere glatt innrømmer at det er mange av de samme verdiene de har flyktet fra. Bort fra bygdedyret og janteloven, inn til frihet og muligheter.

DET ER romsligheten, som kjennetegner Oslo, hevdet ordføreren da han protesterte mot en konservativ bispekandidat. Han mente kirken i likhet med byen måtte være åpen og inkluderende. Oslo skal være en by for hele landet, ikke bare seg selv. Det kan gå på identiteten løs, men gir også byen mulighet til å skape seg selv på nytt, igjen og igjen. Det Oslo jeg vokste opp i var en lukket, ekskluderende by som ikke slapp fremmede innpå seg. Nå er det «de fremmede» som har erobret byen og gjort den til sin egen. I den grad vi er moderne og urbane skyldes det folk fra bygdene som utagerer i storbyen, mens innfødte Oslo-borgere tvert imot identifiserer seg med sine bygder, enten det er Vinderen eller Vålerenga. Lars Lillo-Stenbergs Oslo-tekster beveger seg rundt noen gater på Frogner.

OG SAKTE, men sikkert gir det en egen puls og identitet. Mens nordlendinger tidligere med rette kunne føle seg uvelkomne her og derfor kvittet seg med dialekt og identitet, kan hver enkelt nå skryte av sine røtter uten å føle seg annerledes av den grunn. Det som er annerledes er blitt oslosk.

Det er Oslos utfordring å leke storby i et land av småbyer. Den skal være en smeltedigel. Ifølge ordboka er det noe som forandres, omformes helt. Den byen professoren beskriver er allerede gårsdagens historie.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media