Ideologiproduksjon etter skreddersøm

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR NORSK FAGBEVEGELSE nå spytter inn en drøy million og finansierer oppstarten av tankesmia Manifest Analyse med tidligere transportpamp Per Østvold som styreleder, så vet de hva som kommer: Ideologiproduksjon etter skreddersøm – fra miljøet som definerte Frp-koden og forklarte AFP på 1-2-3. Det er verken nytt eller galt, men helst et uttrykk for at den debatterende offentlighet stadig kapper nytt land. Slik papiravisene får konkurranse som arena for offentlig samtale, utfordres de politiske partiene som ideologiprodusenter. Det siste har lengre tradisjon enn det første. Verdens eldste tenketank hadde holdt på i over 50 år da Det norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887. Ap tok mål av seg til å kjempe for det hele; «alle forbedringer, som er egnet til å forbedre folkets stilling i alminnelighet», slik det het i det første partiprogrammet.

INSTITUTE FOR DEFENCE and Security Studies (RUSI), angivelig verdens eldste tenketank, har derimot målrettet kunne konsentrere seg om forsvar og sikkerhetsspørsmål. RUSI er en institusjon i britisk politikk og samfunnsliv, og tenketanken er –  som det muntert er påpekt –  den eneste organisasjon som bare «tenker om tanks». Blant norske tankesmier er ikke forsvars- og sikkerhetspolitikk dominerende, selv om forskningsmiljøene ved NUPI og PRIO har vært viktige for norsk politikk gjennom årtier. Stikkord, derimot: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FØRST OG FREMST fordi fagbevegelsen har stått sentralt i finansieringen av forskningsmiljøer og tenketanker som ulike typer premissleverandører for den politiske debatten. For en klassisk forskningsinstitusjon som FAFO har nok LO hatt bedre kontroll på hva de har betalt enn hva de har mottatt. Eksempelvis: Få har bedre enn FAFO-nestor Hanne Bogen dokumentert at konkurranseutsetting i offentlig sektor ikke nødvendigvis gir et dårligere tjenestetilbud. Det var forskning som flere LO-forbund kunne klart seg utmerket uten. Da FAFO ble etablert tidlig på 1980-tallet med grunnfinansiering fra LO, var kjøreordren å forske på hvilke konsekvenser og muligheter samfunnsutviklingen innebar for fagbevegelsen. Med på kjøpet fulgte en mer eller mindre uttalt ambisjon om å fortelle makta sannheten.

DE NYERE TENKETANKENE har klarere preg av politisk verksted. Siden Res Publica ble stiftet med Fagforbund-støtte for fem år siden, har den fått posisjonert flere av sine medlemmer som helt sentrale premissleverandører i den økonomiske debatten på norsk venstreside. Og med NHO og Rederiforbundet som økonomisk ryggstøtte har Civita utfordret fra høyre. Deres svenske samarbeidsorganisasjon Timbro har lenger tradisjon og naturlig nok en tydeligere innflytelse. I Norge er partitilknytningen ennå ikke viktig. Som Ali Esbati skriver i en første pamflett fra Manifest Analyse om motpartens strategi: «Det handler ikke i første omgang om å få flere til å stemme til høyre, snarere om at flere skal tenke som høyresiden.» Det er vel omtrent som Civita-leder Kristin Clemet skulle sagt det sjøl.