Idrettens idealer

Idretten står i den ideologiske kamp i samtida, mellom folkelig og demokratisk engasjement og kommers.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR VÅRE POLITIKERE etter Holmlia-drapet skal peke på midler i kampen mot rasisme og vold, nevner de idrettsbevegelsen som et av de viktigste. Den er fortsatt godt synlig i den sosiale veven som heter Norge. Den er mer levende enn arbeiderbevegelsen og kan mobiliseres til kamp for demokratiet.

Men i vinter har idretten først og fremst vært i strid med seg selv. I stedet for å bli hyllet for medaljer, har idrettslederne i våre nasjonale paradegreiner måttet forklare seg om reklameavtaler, trenerskifter, lønnsforhold, kosttilskudd og doping. Ekspedisjonssjef Hans B. Skasets avgang før jul handlet om holdninger og verdier. Idretten står midt i vår samtid i skjæringspunktet mellom folkelig mobilisering og elitens profesjonalisering. Uroen i ski, skøyter, friidrett, fotball og trav har nok sitt utspring i et variert knippe av motsetninger, saklige og personlige, men under ligger spenningene som oppstår når kulturarv og kommersialisme støter sammen.

MOTSETNINGENE kom klarest til uttrykk i forbindelse med rabaldermøtet i Vålerenga for noen uker siden. Østkantklubben i Oslo, med en tradisjonsbevisst medlemsskare og imponerende bredde, er også blitt investeringsobjekt for storkapitalister. En av dem, skipsreder John Fredriksen, har rett nok en viss kulturell tilhørighet med klubben. Andre er først og fremst finansielt engasjert. Men i det grunnleggende demokratiske beslutningssystemet som kjennetegner den norske idrettsbevegelsen, finner ikke kapitalistene seg til rette. De stiller ikke engang opp for å argumentere for sitt syn. Det er jo likevel begrenset til pengelogikken: profitt. Derfor sender de til medlemsmøtene sine funksjonærer med svært begrenset mandat til å inngå i demokratiets prosesser, nemlig søken etter brukbare kompromiss mellom motstridende interesser.

PROFESJONALISERINGEN er imidlertid fortsatt en marginal side ved idretten, selv om den synes mye bedre i mediene enn breddeaktivitetene. Det er frivillige som utfører den altoverveiende del av klubbarbeidet. Forskning har vist at bare en tredel av idrettslagene har folk som utfører arbeidsoppgaver mot betaling. Som samfunnsforskerne Bernhard Enjolras og Ørnulf Seippel bemerker i en rapport: «...profesjonalisering er ikke noe som preger hverdagen til norske idrettslag.» Omsetningen er liten, og inntektene kommer fra medlemmer og kommune.

MEN OM ELITEIDRETTEN er marginal i antall aktive, når den langt ned i rekkene som forbilder. Åtteårige slalåmkjørere suser av gårde i tynne fantomdresser til tusenvis av kroner. Utstyret kan nok skaffe Lasse Kjus noen hundredeler i Kvitfjell, men er uten betydning for ungenes prestasjoner. Idrettskommersen lager merkevarer for utøvere på alle trinn, og utstyret er blitt masseprodukter der milliarder investeres og skal ha avkastning. Denne utvikling fra idrettsglede til kjøpepress er en utfordring overfor det frivillige, akkurat som doping og kost. Det sportsvridde samfunn, som Rune Slagstad har kalt det, er et uttrykk for idrettens sprang fra demokratisk kultur til profesjonell underholdning. Spenningene i bevegelsen og de tilhørende stridigheter står om i hvilken grad de verdier som de demokratiske tradisjonene representerer skal slå inn over den kommersialiserte underholdningsidretten. Er det rimelig at Ole Gunnar Solskjær får trekke stigen opp etter seg når han tar spranget fra Clausenengen via Molde til Manchester United? Bør han bidra til den breddevirksomheten som brakte ham til topps? Vil ikke det være en rimelig skatt for å dekke amatøridrettens utgifter til hans enorme inntekts ervervelse?

MEDIESTØYEN rundt eliten skjuler at hverdagsvirkeligheten i norsk idrett handler om små lag som prioriterer deltakelse framfor konkurranse. Men når John Carew scorer mål for Valencia, omregnes det også på sportssidene øyeblikkelig i millioner kroner. Når Thomas Alsgaard og Odd-Bjørn Hjelmeseth jager gjennom skogen, er de så tildekket av reklameplakater at det er vanskelig å se om de går for Norge eller for Statoil. Og nå skal den tradisjonelle femmilstraseen som Grøttumsbråten og Ellefsæter stavet seg gjennom i Nordmarka, bli museum. Den nye går nede i Kollens stadionområde, mellom boligblokkene som truer markagrensen. Kommersen forlanger bynære arenaer, vel tilpasset et urbant publikum og fjernsynets krav.

MEN NÅR DET ER snakk om kamp mot sosiale fenomener som truer individ og samfunn, er det den folkelige del av idrettskulturen som må mobiliseres. Det var ikke den profesjonelle idretten som preget demonstrasjonene i våre byer denne uka.