Idrettens moralske dilemma

Pål Arne Fagernes bør ikke få flere sjanser nå, sier eks-løperdronning Ingrid Kristiansen. Men er ikke nettopp en av idrettens grunnverdier å ta vare på sine egne, spesielt når en utøver ligger nede?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pål Arne Fagernes har selv valgt å være åpen om sin bruk av narkotika, men det var vondt å se ham på TV. Avmagret og desperat etter skulderoperasjon, arrestasjon og overnatting på glattcelle. Et plaget menneske.

Nå er toppidrettens ledere samstemte om at han ikke fortjener flere sjanser som toppidrettsutøver på heltid. Landslagsplassen blir fylt av andre. Lønna uteblir og sponsorene holder seg langt unna.

Pål Arne Fagernes er ikke lenger spydkaster på heltid. Han er en rusmisbruker med psykiske problemer og han trenger behandling. Over lang tid. Men er idrettens ansvar borte når spydet står parkert i skapet?

Professor Paul Lerheim er en av Norges mest anerkjente idrettsleger. Han har jobbet med Fagernes siden han var i 15-årsalderen, også som en venn av familien:

- Idretten plikter å stille opp. Vi lever etter kristne verdier i dette landet og en av disse er at du skal ta vare på din neste. Vi skal aldri gi opp, men ta alt i beste mening. Det verste vi kan gjøre er å fordømme i store bokstaver. Selv skal jeg stille opp hvis Pål Arne ber om det, men jeg savner et system i idretten som tar vare på dem som blir satt utenfor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JOHNNY JENSEN ER nok ikke like kjent som Pål Arne Fagernes, men i april 1998 havnet håndballspilleren på avisenes førstesider fordi han i fylla gikk berserk og slo ned en mann, som fikk alvorlige hodeskader. Han ble arrestert og seinere dømt til flere måneders fengsel.

- Idretten og klubben hjalp meg veldig mye i denne vanskelige perioden. Jeg fulgte de rådene jeg fikk. I en slik situasjon vet du ikke hva du skal gjøre. Du står på bar bakke. Derfor er det så viktig at ingen nå gir opp Fagernes. Selv vet jeg ikke hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde fått hjelp, sier Jensen til Dagbladet.

Han er nå håndballproff i Eisenach og en støttespiller på landslaget.

ODD IVERSEN forteller i boka «Høyt press» om hvordan Nils Arne Eggen reddet ham tilbake til et anstendig liv i fotballmiljøet på Lerkendal da han bodde på Gjøvik og holdt på å bli ødelagt av alkohol. Flere av de mest kjente spillerne i Premier League, som f.eks. Tony Adams, Paul Gascoigne og Paul Merson, har klart å komme tilbake etter tungt misbruk over flere år.

Men det finnes også eksempler på at aktive idrettsutøvere ikke har klart å fortsette sin karriere etter misbruk av alkohol og/eller narkotika. Den mest kjente er Diego Armando Maradona, som har vært på avvenning så lenge at han lørdag kan spille sin avskjedskamp.

En norsk variant er tidligere norgesmester i tennis, Morten Rønneberg, som flere ganger er tatt for besittelse og bruk av narkotika. Seinest for et par uker siden kom avsløringen om hopperen Tom Aage Årnes som innrømmet bruk av amfetamin.

HVORFOR HAR INGEN fra idretten grepet inn før hvis man har visst om at Fagernes har et rusproblem? spør Bjørn Barland, dr.scient. ved Norges idrettshøgskole. Han har forsket på idrettsutøvere som bruker både idrettsdop og narkotika.

- Det finnes ingen tall som viser en økning i bruk av narkotika innen toppidretten. Men det er et tankekors at de idrettene som er mest populære for tida, som snowboard og skateboard, har det til felles at de har fravær av voksenperson. De drives av protest og lefler med rusmidler.

PÅL ARNE FAGERNES har gjennom hele oppveksten vært ekstremt god i all idrett. Han kunne vært en topputøver i både alpint, tennis, basket og boksing. Men Fagernes har skuffet seg selv og omgivelsene etter at han ble toppidrettsutøver på heltid etter 4. plassen i VM i Sevilla i 1999. OL i Sydney endte med finaleplass, men Fagernes var preget av fyllekjøringepisoden rett før avreise. I år kom han ikke engang til VM i Edmonton, etter skader og to episoder med alkoholmisbruk, til tross for at han vant Golden League-stevnet i Monaco. Han tok mål av seg til å bli verdens beste spydkaster, men har endt opp som en taper. Nederlaget har vært vanskelig å takle, spesielt psykisk.

- Pål Arne har problemer med grensesetting. Han tåler vanvittig mye fysisk smerte, men sliter psykisk. Han er et følelsesmenneske. Jeg mener idretten er viktigere enn noen gang for ham nå. Men han trenger behandling og tid på å komme seg igjen. For den opererte skulderen er det bare en fordel - og han er ung til spydkaster å være, sier Jens Ivar Brox, legen som har fulgt ham de siste månedene.

- HVA ER DET VIKTIGSTE FOR FAGERNES NÅ?

- Han må få behandling, fysisk og psykisk, dernest må vi stille krav til ham. Han må bestemme seg for om han vil ta utdanning eller jobbe. Det kan du kombinere med to timers trening hver dag. I dag ser vi hvor viktig det hadde vært om Pål Arne hadde hatt en utdanning å falle tilbake på. Nå må han selv vise at han kan bli god i noe annet enn idrett.

- Har dere rådet ham til å være så åpen om sine problemer?

- Nei, det har han bestemt selv. Han har et stort behov for oppmerksomhet, men skulle gjerne hatt det på en annen måte. Vi får håpe at han ikke får en reaksjon på dette i etterkant.

Etikkprofessor Sigmund Loland ved Norges idrettshøgskole mener denne saken har to sider: en idrettslig og en menneskelig.

- Jeg forstår at Fridrettsforbundet ikke vil investere mer av sine begrensede ressurser i en utøver som ikke kan prestere, men det ligger en forpliktelse i å hjelpe en utøver som faller utenfor. Både ledere og utøvere kan hjelpe aktivt. Olympiatoppen har selv satt «hele utøveren» i fokus og da sier det seg selv at det menneskelige aspektet blir viktig hvis det idrettslige svikter. Noe annet vil være i strid med idrettens moralkodeks.

- Er det en sammenheng mellom en dopingbruker som Ludmila Engquist og en rusmisbruker som Fagernes?

- Helt klart, det er en form for grensebryting, og vi vet at blandingsbruk finnes. Men motivene i disse to sakene er klart forskjellige. Enquist har tatt prestasjonsfremmende medikamenter, mens Fagernes har tatt prestasjonsnedsettende.

OLYMPIATOPPENs Åsne Havnelid er enig i at toppidrettens ledere har et moralsk ansvar for mennesket Pål Arne Fagernes.

- Men toppidrettsutøver er han ikke lenger. Han har ikke vist tegn til forbedringer selv om han har fått mange sjanser. Han må også være villig til å gjøre noe med sitt problem - og spørsmålet er da om vi innenfor idretten har kompetanse til å hjelpe ham.

Artikkelforfatteren er sportsredaktør i Dagbladet.

UTESTENGT: Pål Arne Fagernes rakk nesten å bli en nasjonalhelt som spydkaster. Nå har han falt utenfor, og idretten står uten et apparat til å hjelpe ham.