Idrettens pris

Trenger vi flere idrettshaller eller bedre forskning? Det er spørsmålet når tippenøkkelen skal endres.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI VAR IKKE MANGE som sto ringside. Men de fleste var engasjert, ikke bare i podens prestasjoner, men også i arbeidet rundt laget. Noen bakte kaker og noen solgte lodder, og en gang iblant var det møter der demokratiet fungerte i sin enkleste form. I dag blir det færre og færre som gidder å engasjere seg i det frivillige idrettsarbeidet. Samtidig er det ifølge statsministeren også færre som nyter friluftslivets og mosjonens gleder i skog og mark. Det er mulig det er en sammenheng her. Folk blir makeligere og mer og mer overvektige. Men de blir også mer og mer tilbøyelige til å sky frivillig organisasjonsarbeid. Kakelotterier så vel som treneroppdrag er ikke lett å bekvinne eller bemanne. Idretten er imidlertid ikke verre stilt enn annet frivillig arbeid. De politiske partiene ligger på sotteseng og klager over stadig sjeldnere besøk. Avholdsbevegelsen skranter. Selv i fagbevegelsen er det lite liv i revnene. Det som var en stor frivillighetsbevegelse med oppdragelse til demokrati, er blitt profesjonaliserte organisasjoner med tunge byråkratier på toppen.

DETTE ER TROLIG den egentlige bakgrunnen for at spørsmålet om tippenøkkelen er blitt en het politisk sak. Idretten vil kompensere manglende frivillighet med penger. Da vil den ha hånd om mer av tippemidlene. Forskningen må kibbes ut. For å få dette til har idretten alliert seg med folkekulturen. Men det er ingen grunn til å tro at idretten i det lange løp vil være fornøyd med å dele med noen som helst. Kravet om mer penger til «anlegg og vedlikehold» har lydt lenge og vedvarende, ikke minst fra Senterpartiets idrettslobby, og med utsikter til at tippeoverskuddet vil bli redusert i tida framover, vil idretten neppe gi seg før den har hånd om alt.

DET ER DERFOR litt av et sjansespill Arbeiderpartiet begir seg inn på når de etter initiativ fra Frp slutter opp om kravene fra idretten. For tippenøkkelen som fordeler tippeoverskuddet mellom forskning, kultur og idrett er et unikt politisk arrangement i vårt system. Det gjorde avkastningen av synden akseptabel selv for det kristelige Norge. Uten forskningen, ingen tipping. Delingen av tippeoverskuddet mellom «den legemlige og åndelige idrett», som daværende sosialminister fra Ap, Sven Oftedal, sa, ble en viktig tråd i den norske veven. Den har forent motkultur med sentrumskultur, og har løftet tre viktige sektorer ut av de politiske tilfeldigheters farlige spill og plassert inntektene utenfor budsjettene. I ei tid da Stortinget er mer uberegnelig enn noen gang, er det utrolig at Arbeiderpartiet, som er ordningens grunnlegger og vakt gjennom snart 60 år, kan finne på å rive opp noe som har en viss stabilitet over seg.

DET VAR FOR ØVRIG forskningens fremste mann, universitetsrektor Otto Lous Mohr, som etter krigen foreslo at overskuddet av tippingen måtte deles med forskningen. Men tipping til kulturformål er ikke et særnorsk fenomen. Flere EU-land har slike ordninger, og derfor er det vanskelig å tro på idrettsgeneral Ivar Egeberg når han henviser til EØS i sin argumentasjon for at forskningen må ut av fordelingsnøkkelen. Det er neppe noen sterk bevegelse innen EU for å gripe inn i tippe- og lottomonopolene, selv om de strider mot de store friheter i Roma-traktaten. Så har da også idretten gjennom hele tippesystemets historie brukt de argumenter som har vært for hånda for sitt standpunkt.

MEN ARBEIDERPARTIETS holdning nå vitner om mangel på forståelse for historien og hvilken rolle tippefordelingen har spilt i det norske systemet. Den er resultat av generasjoners virke i dette landet. Viktige sider av norsk forskning hviler på tippingen. Uten tippemidler intet allmennvitenskapelig forskningsråd like etter krigen, og uten NAVF, mindre til grunnforskning. Nå er vi inne i en periode da alle politikere er opptatt av å styrke forskningen for å få noe å leve av når oljen tørker opp. Det må innebære at den får prioritet ved tildelingen av økonomiske midler. Da er det forunderlig at Arbeiderpartiet med tidligere forskningsminister Trond Giske i spissen vil utradere nær en milliard forskningskroner som har et snev av automatikk over seg. Selv om partiet nå vil overføre penger til forskningsfondet, vil det gjenstå politiske usikkerheter.

IDRETTEN HAR alltid behov for flere idrettsanlegg og midler til vedlikehold. Men her i landet har vi nå flere hoppbakker enn vi har hoppere og flere skøytebaner enn skøyteløpere. Og fra slalåmbakkene kommer mange skadeskutt hjem. Utover landsbygda står idrettshallene som monumenter over tidas idrettsideologi og som et talende bevis for at tippingen også kommer idretten til gode. Hadde idretten enda argumentert for mer penger for å bruke dem til å få fart på det frivillige organisasjonslivet igjen, kunne jeg ha forstått noe av det. Men de vil bruke mer penger på flere anlegg, profesjonelle idrettsbyråkrater og fastlønte trenere. Hvis det styrker folkeidretten, kan det kanskje forlenge livet til noen flere av oss. Men det er kunnskap vi skal leve av. Og dessuten trenger vi ikke anlegg for å få folk opp fra sofaen og ut i naturen.