Natt til 30. desember 2020 blir flere bolighus tatt av et ras i Ask i Gjerdrum.

Situasjonen er svært uoversiktlig og farlig.

Utrykningsleder Kristoffer Sveen må ta en brutal beslutning. Han sender kollegene sine ut i det livsfarlige rasområdet.

Så startet hans livs verste mareritt.

«Ikke alle kommer hjem»

Publisert
Sist oppdatert

«I dag kommer ikke alle hjem».

Det var den eneste tanken som gikk gjennom hodet til Kristoffer Sveen (37) den mørke vinternatta for to år siden.

Tobarnsfaren var utrykningsleder på den første brannbilen fra Øvre Romerike brann og redning som ankom kvikkleireskredet på Gjerdrum natt til 30. desember 2020. Over sambandet hadde de fått beskjed om at situasjonen var svært uoversiktlig. Flere bolighus var allerede tatt av massene og nødetatene fryktet at resten av boligfeltet ville gå med dersom det kom et etterskred. Hundrevis av mennesker kunne potensielt være i fare.

Ordren var å evakuere så mange som mulig i en fase der risikoen for etterskred var stor.

- Som utrykningsleder var mannskapet på bilen mitt ansvar. Mannskapet er som familie for meg, og det var forferdelig vanskelig å sende dem inn i et livsfarlig område, sier Kristoffer til Dagbladet.

- Jeg var sikker på at det skulle være ledige seter i brannbilen på vei hjem, legger han til, tydelig preget.

Kristoffer ringte barna sine for å fortelle dem at han var glad i dem, i tilfelle han ikke skulle få sjansen til å si det igjen. Så tok han et siste blikk på kollegene sine før han sendte dem ut i en situasjon der han visste det var fare for at de kunne omkomme.

- Veien til helvete

Selv om det var vanskelig å sende kollegene ut i den uoversiktlige situasjonen, visste Kristoffer at gevinsten kunne bli ekstremt høy. Det var ikke noe alternativ å ikke gjøre alt de kunne for å redde beboerne i området.

Redningsmannskapene fikk utdelt fluoriserende hjelmer og refleksvester for at de skulle være synlige dersom de ble tatt av skredet.

- Det var mørkt og stille. Det er sjeldent det er så mørkt og stille etter en katastrofealarm. Det sluddet og regnet om hverandre. Forholdene var vanskelige. De færreste av oss var kjent med kvikkleire, noe som gjorde situasjonen enda mer kaotisk. Det var en kamp mot klokka.

Hver gang de fikk beskjed om at det hadde gått et nytt skred, tok Kristoffer opp lommelykta for å telle over folka sine.

Ingen fra mannskapet manglet da redningsaksjonen ble avsluttet.

Men ti personer og et ufødt barn, som oppholdt seg i og utenfor husene som forsvant i leirmassene, mistet livet.

De som kunne reddes, ble reddet. For Kristoffer og mannskapet hans gikk det så bra som det kunne gått, forholdene tatt i betraktning.

Likevel ble desembernatta starten på et langt mareritt for Kristoffer.

- Det var veien til helvete for min del, sier 37-åringen og trekker pusten dypt.

- Redd for alt

I nesten ett døgn kjempet han og kollegene en intens kamp mot klokka for å redde så mange menneskeliv som mulig.

Omtrent klokka 01.00 natt til 31. desember–21 timer etter at katastrofealarmen gikk–var mannskapene på vei tilbake til brannstasjonen.

- Det var en alvorspreget biltur. Vi snakket litt sammen på veien hjem, men de fleste var i sjokk over hva vi nettopp hadde opplevd, forteller Kristoffer.

Da Kristoffer kom hjem, var han så utslitt at han kastet opp i hekken i hagen. Han husket ikke koden på inngangsdøra, men da han omsider kom seg inn, satte han seg ned for å skrive oppsigelsen sin. Han orket ikke tanken på å skulle stå i en liknende situasjon noen gang igjen.

I dagene og ukene som fulgte etter natta på Gjerdrum, ble alt bare verre og verre for Kristoffer.

- I hodet mitt var det mange svarte hull fra kvelden på Gjerdrum. Mye av det vi hadde gjort, husket jeg ikke. Jeg følte jeg hadde lekt med andres liv, noe som fikk meg til å føle meg som en dårlig leder. Det utløste mange sterke følelser som førte til at jeg ble veldig redd–for alt.

Han fortsetter:

- Jeg ble redd for å sove fordi jeg hadde så mye mareritt. Jeg drømte om katastrofealarmer, at vi ble tatt av etterskred, og at vi ikke klarte å redde alle. Selvtilliten ble visket bort og jeg tvilte på meg selv. Jeg ble redd for å gå på butikken og for å ferdes blant store folkemengder.

Tankene var depressive. Han følte på en enorm tomhet og var trist nærmest hele tida.

LØP: Kristoffer løp for å komme vekk fra de mørke tankene. Hver dag prøvde han å løpe 22 500 skritt - samme antall skritt han tok i Gjerdrum mellom klokka 04.14 og 08.30. Foto: Privat
LØP: Kristoffer løp for å komme vekk fra de mørke tankene. Hver dag prøvde han å løpe 22 500 skritt - samme antall skritt han tok i Gjerdrum mellom klokka 04.14 og 08.30. Foto: Privat Vis mer

God hjelp

Det eneste som gjorde at tankene lettet, var løping. Derfor løp Kristoffer mye. Hans daglige mål var 22 500 skritt–like mange som han hadde gått under redningsaksjonen på Gjerdrum.

- I løpet av sommerferien merket jeg for alvor at psyken min påvirket de rundt meg. Det var fryktelig vondt. Jeg ville ikke være en pappa som ikke turte å gjøre ting med barna mine, eller en sønn som trengte hjelp fra mamma og pappa til å handle mat.

I august innså Kristoffer at han måtte ta grep.

«Dette skal vi klare sammen», var svaret fra sjefen da Kristoffer sa han trengte hjelp.

Han ble sykmeldt og fikk plass på kollegastøtte-ordningen på arbeidsplassen.

I tillegg ble han søkt inn på Driftpsykiatrisk senter, der han fikk bearbeidet traumene sine.

Men selv om han oppsøkte hjelp, ble veien tilbake lang og tung for Kristoffer. I september, ni måneder etter raset, skrev han i dagboka si:

«Nei, ikke i dag. I dag er ikke dagen å være Kristoffer. Jeg har det ikke noe godt. Jeg har det helt jævlig–i dag også. Tør ikke gå på butikken. Tør ikke møte andre mennesker. Tør ikke sove. Tør ikke være meg selv. Jeg er ingenting».

- Det har vært en hard kamp. Men da jeg klarte å dra tilbake til Gjerdrum på ettårsmarkeringen i fjor, innså jeg hvor langt jeg hadde kommet. Det var ikke lett, men jeg klarte det, sier han og understreker at han er takknemlig for all hjelp han har fått fra kolleger, venner og familie.

Står støtt

Kristoffer leverte aldri oppsigelsen han skrev etter redningsaksjonen. Det er han veldig glad for i dag.

- Det har alltid vært en givende og viktig jobb for meg å få mulighet til å kunne hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner, sier han.

I dag er 36-åringen tilbake i full jobb. Han er ikke lenger redd for hva som venter ham når alarmen på brannstasjonen går.

- Da jeg var tilbake i jobb sa jeg til kollegene mine at jeg har forståelse for om de ikke lenger har tillit til meg som leder. Men de ønsket ingen andre. Det var en tillitserklæring som betydde enormt mye for meg.

Selv om redningsaksjonen i Gjerdrum satte en skikkelig støkk i ham, tror Kristoffer–sett i ettertid–at det var en viktig erfaring.

- Jeg har reflektert over hva det vil si å være en leder i brann og redning på en helt annen måte enn før, og jeg er sikker på at jeg ville stått mye stødigere i en liknende katastrofe i dag.

TILBAKE PÅ GJERDRUM: Kristoffer var tilbake på Gjerdrum på ettårsmarkeringen i fjor. Her tilbake sammen med Dagbladet i desember i år. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
TILBAKE PÅ GJERDRUM: Kristoffer var tilbake på Gjerdrum på ettårsmarkeringen i fjor. Her tilbake sammen med Dagbladet i desember i år. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

- Må være forberedt

Mennesker som har opplevd eller vært vitne til en traumatisk opplevelse kan utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD) i ettertid.

- For operativt personell er det ofte en del av jobben å sette seg selv i farlige situasjoner. Likevel, er det ikke alltid de er forberedt på det som venter dem - og det er ofte disse opplevelsene som kan utløse psykiske plager i etterkant, sier militærpsykolog og forsker på traumer blant operativt personell, Andreas Espetvedt Nordstrand, til Dagbladet.

Nordstrand sier videre at det ofte er følelsen av manglende kontroll som kan utløse PTSD blant operativt personell.

- Innsatspersonell som utvikler psykiske vansker i ettertid av en jobbrelatert hendelse, bør følges opp med et godt og strukturert kollegastøttetilbud. Det bør være psykososiale støttetjenester tilgjengelig for å sikre god og riktig ivaretakelse av de ansatte. Dette er spesielt viktig for å følge opp ansatte som har ansvar- og bevitningstraumer, ettersom de ofte sitter igjen med svært negative tanker om seg selv. Ved å snakke om det og få en tilbakemelding av andre, vil kanskje følelsen av skyld og skam slippe taket, forklarer han.

Konstituert brann- og redningssjef i Øvre Romerike brann og redning, Fredrik Frøland, opplever - på generelt grunnlag - at brannvesenet har stort fokus på psykisk helse.

- Flere og flere brannvesen etablerer egne kollegastøtteordninger, der ansatte gis opplæring i lytte- og samtaleteknikker for å hjelpe kolleger med å takle normale reaksjoner på unormale opplevelser og inntrykk. I tillegg har vi debrifinger og evalueringer jevnlig slik at de ansatte skal få pratet om det de har opplevd. Det er veldig viktig at vi gjør det vi kan for å forebygge traumer og psykiske plager, og at det følges opp av profesjonelle når psyken blir overbelastet, sier han til Dagbladet.

Han understreker imidlertid at brannvesenet fortsatt har en vei å gå hva gjelder åpenhet rundt psykisk helse.

- Det er uproblematisk å si til kollegaer at man stiller opp for dem, men det er fortsatt vanskelig å erkjenne at man har det vanskelig psykisk, sier han.

Kristoffer mener også at det snakkes for lite om psykisk helse i bransjen. Nå ønsker han å sette temaet på dagsorden generelt, og blant brann- og redningspersonell spesielt.

- Vi er nødt til å være forberedt på at vi kan havne i vanskelige situasjoner, og vi må vite hvordan vi skal håndtere traumer i ettertid. Ved å snakke sammen, lytte og være til stede for andre mennesker kan vi normalisere og forebygge problemer knyttet til psykisk helse, sier han og understreker viktigheten av å oppsøke hjelp.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer