Ikke alt er menneskerettigheter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEMOKRATI: «Det er jammen meg et godt spørsmål, rent prinsipielt, om sju dommere fra Strasbourg, fra Aserbajdsjan og seks andre land, vet bedre hva ytringsfrihet er enn det norske stortingsflertall gjør.» Denne setningen av Trond Giske går til kjernen av hva jussfilosofi bør gå ut på, og fører meg til den motsatte konklusjon av den Anine Kierulf kom til i Dagbladet 23. mai 2009: Jeg mener at spørsmålet hvem som bestemmer norsk rettspraksis er relevant og viktig – som Giske, og snarere viser forstand og modenhet enn prinsippløshet og rettsopportunisme. Uttalelsen kan ses i lys av tre begreper, «jussens oppgave som lukker av dilemmaer», «et fornuftig medlem av den lovgivende forsamling», og «uenighet mellom fornuftige mennesker».

For det første, jussens lukking av dilemmaer viser at jus ikke bare er et regnestykke, men også en del av norske, skandinaviske og europeiske kultur- og legitimitetstradisjoner: domstolsbehandling vil ofte bestå i å komme frem til en konklusjon der partene og lovgivningen har lagt mange av premissene, men hvor den endelige beslutningen ikke følger fullstendig fra premissene. På engelsk kalles denne oppgave «gap – closure». Partene kan implisitt ha tenkt noe slik som: Vi klarer ikke å bli enige, men vi regner med at rettsvesenet med de lover og den kultur lovene er sprunget ut fra vil komme frem til en fornuftig beslutning. For det annet, et forstandig medlem av det norske storting vil ha et bilde av hvordan en lov skal gis og deretter tolkes i Norge. Et forstandig medlem av Stortinget kan være vanskelig å definere, men det er i hvert fall tre egenskaper det ikke må ha, og én erfaring det bør ha. Det bør holde seg til fundamentale konvensjoner (slik som at 2 + 2 = 4), det bør ikke ta seg til rette i sin egen virkelighet, det bør ikke overføre sine ekstremholdninger, som basehopper for eksempel, til beslutninger på vegne av fellesskapet. Og sist, det bør ha en forståelse av norsk kultur som er i samsvar med det fellesskap som ved valg i sin tid ga personen legitimitet som stortingsrepresentant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lover varierer i karakter fra region til region, fra Strasbourg til Aserbajdsjan – og USA. Jeg vil tro at de fleste i Norge vil synes det er en dramatisk forskjell at det norske rettsvesenet vil kunne gi et års fengsel eller mindre for en forbrytelse som i California vil føre til livsvarig fengsel. Jeg tenker her på regelen om tre etterfølgende forbrytelser kan føre til ubetinget fengsel i 50 år for et lite tyveri; i California fikk en tyv som hadde stjålet videobånd for 1000 kr 50 års fengsel. I andre regioner Saudi-Arabia for eksempel – finnes det lover som er enda mer forskjellige fra de norske. Det betyr at selv om en dommer bruker lovene på en forstandig måte og lovene er laget av forstandige mennesker i den lovgivende forsamling kan likevel lovene, og resultatene de gir, være vidt forskjellige. Dette resultatet formuleres ofte som «uenighet mellom forstandige mennesker» og grunnene til at slik uenighet oppstår kan skyldes, – nettopp, kultur og historie. Vender vi tilbake til spørsmålet om ytringsfrihet og politisk reklame vil vel de fleste mene at spørsmålet har etiske og politiske aspekter, og at det ikke er et uproblematisk menneskerettighetsspørsmål. Spørsmålet om politisk reklame er et spørsmål for forstandige politikere med legitimitet til å ta valg. I en slik sammenheng må det være lov å spørre om det finnes kulturforskjeller og om disse kulturforskjellene bør ha innvirkning på hvordan spillereglene for politisk reklame utformes. Svaret kan godt være et nei- ytringsfrihet er ytringsfrihet, men det kan også være et ja. Jeg tror den internasjonale rettsorden er for viktig til å styres av prinsipper alene, den krever at verdier, emosjoner og konsekvenser debatteres før valg tas.