Ikke bare festlig...

Nå bor jeg altså i Hollywood, West Hollywood. Akkurat der de befant seg, stjernene som prydet veggene på rommet mitt da jeg var liten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det føles litt som da jeg kom til Betlehem - et annet av barndommens mytiske steder - og så at det var en helt vanlig og skitten landsby, oversprøytet med graffiti.

For i Hollywood er den mest glamorøse tida forbi - Mann Chinese Theater med stjernenes hånd- og fotavtrykk og Walk of Fame er omkranset av live-show og prostitusjon.

Ja, Los Angeles har flere sider. Den har den eksklusive og elegante siden hvor jeg befinner meg nå, men den har også i høy grad andre sider. Dette er sikkert mulighetenes verden og et herlig sted for de som opplever suksess, får penger og alt annet som folk jakter på i denne lykkekarusellen.

Men har du ikke denne suksessen, så er det en evig kamp - og en nådeløs verden. Særlig for ungdommer som kommer hit for å gjøre lykken.

Jeg traff en ung jente fra England i Palm Springs da jeg var her i januar, hun hadde levd som skuespiller i hjemlandet i fem-seks år. Nå sto hun klar til å gå løs på Hollywood, det var dette hun ville. Jeg tenker på henne ofte og håper at hun blir lykkelig av det, at hun ikke bare skal kjempe mot denne beinharde byen. For beinhard, det er den - det er ikke uten grunn at Los Angeles også kalles «the mean city».

Artikkelen fortsetter under annonsen

For side om side med den utrolige vennligheten, denne oppriktige gleden hos folk - som jeg får oppleve nå - kan man også ane jernhånden i silkehansken. At dette er en verden hvor folk er i stadig konkurranse med hverandre.

Når du først kommer i kontakt med businessen - med agenter, produsenter, skuespillere, regissører og hele denne gjengen som deltar i dansen rundt gullkalven - da opplever du at alt de beskjeftiger seg med egentlig går ut på å posisjonere seg i forhold til hverandre, og få overtaket.

Slik er deres verden - de blir steintøffe - og medmenneskelighet kommer nok langt ned på listen over viktige egenskaper og dyder.

Jeg får ofte spørsmål om jeg kan tenke meg å lage en film i Hollywood. Og kan jeg egentlig det? In the mean city? Det vet jeg sannelig ikke.

Møtet med livet her kan være både inspirerende og fristende, men det fører også til at jeg tenker over hva som egentlig gjør meg glad hjemme i Norge. Da kommer jeg til at det er de små og enkle tingene - de samme som jeg trives aller best med her borte: Noen rolige minutter på en kafé tidlig om morgenen, hvor jeg kan sitte med en kopp kaffe og bare se på folkene rundt meg.

Det er det som gleder meg mest.