Ikke bare rock’n’roll

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«It’s only rock’n’roll, and I like it,» sang Mick Jagger på en av Rolling Stones’ mange klassikere. Gunnar Staalesens roman «Falne engler» fra 1989 utdyper temaet som slås an av rockens mest utholdende gudfedre. Musikken dundrer på godt og vondt gjennom romanen, som bruker mye plass på å skildre ungdomsopprørets opptakt på 1950-tallet og blomstring i det neste tiåret. Den går også tett innpå Varg Veum og det Bergen-miljøet han vokste opp i på 1940- og 1950-tallet. Hvilke forutsetninger fikk de? Hva var det som gikk galt?

Boka besvarer spørsmålet på flere nivåer. Heldigvis gikk det ikke så katastrofalt ille med alle som med medlemmene av rockgruppa Harpers, startet i 1959 og en del av den såkalte Bergen Beat-bølgen utover i 1960-åra. Men samtidig som en avgrunn åpner seg i form av en krimgåte, går det fram at disse håpefulle og drømmende etterkrigsbarna på mange måter spilte fallitt. 30-40 år seinere beveger detektiven Varg Veum seg i et samfunn som dirrer av kulde og mangel på omsorg. Slik sett er boka i pakt med et hovedtema hos Staalesen: Barnas skjebne når foreldrene svikter og ikke klarer å ta vare på verken seg selv eller andre.

Gunnar Staalesen er en av Norges mest produktive forfattere. Søylen i hans verk er de 16 bøkene om Varg Veum, utgitt over en 30 års periode. Den første, «Bukken til havresekken» kom i 1977, den hittil siste, «Kalde hjerter» i 2008. Staalesen debuterte i 1969 med romanen «Uskyldstider», ei bok som er skrevet i beatgenerasjonens ånd (Staalesen er cand.philol. Med en hovedoppgave om Jack Kerouac). Han fulgte opp to år seinere med «Fortellingen om Barbara».

I 1975 dukket han opp igjen, som andre prisvinner i en kriminalromankonkurranse. Boka var «Rygg i rand, to i spann», en kriminalroman i Sjöwall & Wahlöös ånd, som ble utgitt i Gyldendals legendariske svarte serie. Det ble også de to neste romanene om politietterforskerne Dumbo og Maskefjes (begge oppkalt etter tegneseriefigurer). I 1977 kom den første boka om Varg Veum, noe så usannsynlig som en røff privatdetektiv med kontor i Bergen. 32 år seinere er han fortsatt i full sving. Mislikt både av politiet og mennesker under mistanke har han løst flere mordgåter enn virkelighetens Bergen har kunnet by på i det samme epoken. Samtidig er han blitt en populærkulturell industri. Det fins Veum-guider til Bergen, radiohørespill, egne CD-utgivelser med «Veum-jazz», tegneserier, en Varg Veum-statue er på plass – dessuten en omfattende serie filmer.

Staalesens forbilde var ikke vanskelig å spore. I språk og stil går han tett innpå sjangeren som fikk sitt fornemste uttrykk med den amerikanske forfatteren Raymond Chandler, som med «The Big Sleep» (1939) og seks påfølgende romaner skapte skikkelsen Philip Marlowe, privat etterforsker i Los Angeles.

Kyndige lesere kjente straks igjen Chandler i Staalesens stil; den poetiske, melankolske tonen – spekket med fargerike metaforer.

Samtidig er det ingen tvil om at vi står overfor en norsk virkelighet. Jeg-personen Varg Veum er innfødt bergenser, geografien er vestlandsbyen og dens nære omgivelser. I bøkene som fulgte, kartla Staalesen bydel for bydel, fra overklassens villaverden til de lavere samfunnsklassers kummerlige livsbetingelser. En detektiv oppsøker – slik både Chandler, Ross McDonald, James Crumley og andre mestere i sjangeren har vist – alle slags miljøer i jakten på forbrytere.

Staalesen har klart det kunststykket å få oss til å tro på Veum, kanskje fordi hans opplevelser gjenspeiler et realistisk miljø med mennesker hentet fra virkelighetens verden. Om både Veum-figuren og kriminalstatistikken hos Staalesen er hinsides all sannsynlighet, skildrer Staalesen sin samtid med den troverdighet som kreves av sjangeren. Både for bergensere og andre lesere er han en observatør av den tida han lever i, en tilskuer som iblant blir forvandlet til en handlingens mann, ofte ut fra frustrasjon og hellig vrede over tingenes tilstand. Sjangermessig figurerer Veum i alt fra korte noveller til Staalesens kanskje største løft som forfatter, den såkalte 1900-trilogien, tre romaner som skildrer hele det forrige århundre. Blant veldig mye annet skjer også et drap. Og hvem løser gåten? Varg Veum, selvsagt, en bifigur i siste del av verket.

«Falne engler» er blitt film, som en del av serien der Trond Espen Seim spiller Varg Veum. Mye er blitt sagt om å la en østlending spille den erkebergenske helten, så det skal ikke tas opp her. Men hvis du har klart å unngå filmen hittil, anbefaler jeg å lese romanen først. Ernest Hemingway sa en gang om filmatiseringen av en av hans bøker: Min roman er en okse, filmen er en buljongterning. Slik er det også med «Falne engler», av flere grunner den kanskje mest personlige av Staalesens Veum-romaner. Boka kaster sterke lys bakover i tid, som for eksempel i et vakkert kapittel det detektiven blar gjennom et gammelt fotoalbum, fylt med svart-hvitt bilder fra barndommen. Samtidig beveger handlingen seg fra rockkulturens utspring – med Elvis, Marlon Brando og James Dean – til siste skudd på stammen i Bergens underholdningsliv, en ekstremt erotisk fokusert vokalist ved navn Bella Bruflåt. Rocken rommer noen mørke dyp, noen dyriske muligheter, som utemmet kan få de mest hårreisende konsekvenser.

Bokas røde tråd er en serie dødsfall, som rammer medlemmene av gruppa Harpers. Hvem står bak? Mistanken kastes fram og tilbake, Staalesen er en uvanlig dyktig mysteriekonstruktør. Veum etterforsker det som viser seg å være en seriemorder, men like viktig er det man kunne kalle Veums indre detektivvirksomhet, hans utforskning av seg selv. Hvem er den lille gutten på bildene i albumet? Og hvem er han blitt? Hva med de andre? Hvor er det blitt av alle gutta? Og jentene? «Gutta sover nå,» skriver Lars Saabye Christensen i sitt velkjente dikt. I Staalesens roman våkner de til et mareritt av eller verste sort.

Veum er den som må forsøke å få kloden i balanse, men han har ingen lett jobb. Når denne boka slutter, forsøker han å døyve sin desillusjon med lindrende aquevit. Eller han bare «sitter og glor», som Tarjei Vesaas uttrykte det, slik som her: «…jeg gikk opp igjen til kontoret, lyttet til den samme periodens taushet på den automatiske telefonsvareren, prøvde å finne en stasjon på radioen som ikke påførte meg depresjoner eller dårlig fordøyelse, og konkluderte med å bli sittende og stirre ut gjennom vinduet, i stillhet.»

Den stillheten mellom linjene som gir klangbunn til Gunnar Staalesens poetisk-realistiske univers.