Ikke barn, ikke voksen

Perioden mellom barn og voksen forlenges i det moderne utdanningssamfunnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HAN KUNNE GJERNE

ha hett Gaute og bodd på Oslo vest. Han er 26 år, med noen fag fra ulike universiteter og med en godt betalt jobb. For noen år siden ville han ha vært gift og hatt to unger i barnehagealder. Han ville ha hatt hus eller rommelig leilighet, og startet dagen med livets trivialia: frokost, litt rydding, snømåking før påkledning av ungene, som skulle fastspennes i bilen for å leveres i barnehagen før jobb. Men Gaute bor hjemme hos mor og far. Mor smører lunsjpakke for både ham, far og seg selv - og tidvis for søsteren på 25, som også er kommet hjem igjen etter kollektivt boliv ute i byen et par år, som Gaute. Både han og søsteren bor på sine barnerom, der de har TV, musikkanlegg og PC - for ikke å nevne den uunnværlige mobilen. På veggene henger bilder fra skole og idrett, og et graduationbilde fra universitetet i England, der han tok en bachelor etter den store dannelsesreisen.

«DA JEG STUDERTE

i England, regnet jeg med å være gift før jeg var 25, nå ser jeg det latterlige i en sånn forestilling. Jeg vil nok gifte meg før eller seinere og få barn. Men jeg føler ikke noe press i den retning akkurat nå,» sier han. I helgene og om kveldene er han sammen med «kompiser» - som det heter, de ser på filmer, fyker gjennom Nordmarka eller ned bakkene i Tryvannskleiva, tar en øl eller tre, og ganske mange flere når det er fridag etterpå. Vennene bor også hjemme, noen er i jobb, noen er nettopp kommet hjem fra en reise til Sør-Amerika eller Det fjerne østen, et par av dem planlegger en slik reise for å ta fri fra studiene et år eller to. De fleste tar kveldsjobber, og lever godt på det fordi de slipper å betale hos mor og far. Ingen av dem føler noe press i retning av å avslutte denne tilværelsen, og ingen av dem føler at de er outsidere. De er festlige typer, populære hos begge kjønn. De har nok snarere en følelse av å være veldig på høyden: De representerer nettopp det moderne, og er seg det bevisst.

GAUTE KUNNE

ha hett James og bodd i New York, Jacques og bodd i Paris eller Roberto og bodd i Milano. Unge norske voksne flytter nok hjemmefra tidligere enn i mange andre land. Men statistikken forteller den samme historien i hele den industrialiserte verden: Så godt som alle voksenlivets markører, som giftermål eller samboerskap, avsluttet utdanning og etablering utenfor barndomshjemmet skjer betydelig seinere enn de gjorde da jeg var i samme situasjon. Sosiologene snakker nå om en ny livsfase, den lange overgangsfasen til voksen. I 1970-åra kunne man skrive lystig om «Hvordan overleve med en tenåring i huset». Nå kan man skrive om overlevelsesstrategier med 25-åringer, ja, 30-åringer i huset. Det er skjedd et skifte i kjønn og alder, sier sosiologiprofessor Ivar Frønes, som har arbeidet med nettopp de nye aldersfasene. Det er virkelig snakk om en ny alder, ikke om en forlenget 20-årsalder. De som er 25 år i dag, er som 17-åringer for en generasjon eller to siden. En ung mann på 17- 18 år i industrisamfunnet er nå ei jente på 24, som går sterkt inn for å skaffe seg utdanning og jobb, og som ofte sitter på kaffebar, sier han. Fenomenet er god beskrevet i boka «På sporet av den nye tid», som Frønes har laget sammen med Ragnhild Brusdal.

DU KAN SPØRRE

ungdom i 20-åra om de er voksne, og du får en usikker latter til svar. Nå er det mulig at statistikken lyver om når de unge flytter ut, de flytter jo både ut og inn og ut igjen. Og barn i Bærum og Oslo vest er lenger hjemme enn andre steder, simpelthen fordi folk bor i store boliger. Men utdanningssamfunnet strekker ungdomstida samlet sett, fordi så mange flere er under lang utdanning. Samtidig fylles ikke rollen som ung voksen bare av unge under utdanning. Livsformen smitter over også på dem som ikke er under utdanning. Dette gjenspeiler utdanningssamfunnets forestillinger om «det urbane» og «det moderne». Det handler om livsstil, om hva som er sosialt og kulturelt dominerende.

DEN SOM VIL

studere dette, bør følge med på TV-serien «Friends». De bor rett nok i kollektiv. Men de er i den aktuelle alder, barnløse og i skiftende forhold. De har seksualliv og samliv, de strever med å finne sin plass i livet som individ og samfunnsmenneske. De er ikke engang studenter, bemerker Frønes og Brusdal. Vennskapet spiller den avgjørende rollen, det har erstattet familien som ramme om deres liv. Det gjelder selv om de bor hjemme. «Jeg syns det er flott å være fri, tjene penger, ha tid til å gå ut med jenter og venner, og reise,» sier Gaute. «Så kan jeg slå meg ned når jeg virkelig er klar, og ikke som forrige generasjon våkne som 20-åring med kone og småbarn og spørre: {lsquo}Hva har jeg gjort med livet mitt?'»