Ikke barn, lik, dyr, vold

Pornosladden for Høyesterett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EGENTLIG ER vi enige. Som det heter: Vi kan ikke forby alt vi ikke liker. På tide å fjerne sladden. Bortsett fra SV, KrF og kvinnegruppa Ottar, hersker det konsensus i samfunnet om at riktignok er det ikke selve sladden det handler om. Vi krever ikke å få sladden fjernet. Vi vil ikke gå i tog mot sladden. Vi kommer ikke på noen feiende paroler på stående fot. Saken er at kampen mot sladden tilhører fortida. Selv kvinner synes det. Det kjennes verken ungdommelig opprørsk eller moralsk frigjørende å riste sladden av seg. Sladden har mistet draget som provoserende symbol på den surøyde trangsynthet eller det patriarkalske borgerlige formynderskapet fra den gang frilynte kulturradikalere med alpelue og flagrende frakkeskjøter var en mektig elite i opposisjon til mørkemennnene i Kirken og Høyesterett. Tida har rett og slett gått fra den.

DET MÅ VÆRE derfor så få gidder å engasjere seg høylydt. Selv når Høyesterett trolig skal bruke frifinnelsen av tidligere pornoredaktør Stein-Erik Matsson til å skape ny rettspraksis og fjerne sladden før jul, er ikke temperaturen der ute hos folket særlig blussende i sakens anledning. Ikke at ikke mediene prøver å fyre opp. Det blir bare ikke særlig sving på sakene. Kanskje fordi folk har det som jeg som alltid blir litt flau når noen skal fortelle veldig grove vitser. Lange kyssescener som ender naken i senga, på NRK, vil jeg også helst se uten unger og svigerforeldre i stua. Nei, nå slår vi av dere, sa alltid svigermor når det nærmet seg samleie på skjermen. Men det var før. Nå hender det at folk slår av hvis vi begynner å snakke om sladden. Engasjementet er borte. Unntatt hos en mager Kjetil Rolness, med en nesten eksotisk intensitet på vegne av pornografiens gleder, underlig aproporsjonal med mangelen på indignasjon hos dem han vil utfordre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SELV UNGE feminister og rutinerte kvinneaktivister virker lite hissige på grøten. Det er ikke sladden, sukker de. Det er så mange andre aspekter ved kjønnshandlen på pornomarkedet som opptar og krever vårt engasjement, enn denne sladden. Den blir rent puslete sammenliknet med den moderne sexindustriens kjøp og salg av asylsøkerbarn, avsløringer av globale barnepornoringer, erstatningssøksmål fra barnehjemsbarn som er voldtatt av personalet, menneskehandel, mer grov familievold og den allestedsnærværende seksualiteten som for lengst har overdøvet hele samfunnet. Pornografi er vi vel enige om, handler ikke lenger om allminnelige seksuelle aktiviteter, men om perversjoner. Og selv om det er ulike oppfatninger om hva som er perversjoner, er de fleste nok enige med Straffelovrådet som allerede i 1985 la fram sitt forslag om å avgrense forbudt porno til kjønnslige skildringer «... der det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold eller tvang.»

STRAFFELOVRÅDETS forslag er ikke behandlet av Stortinget, men forslaget har fått stor betydning som premiss for den offentlige og prinsipielle drøftingen av forholdet mellom lov, seksualmoral og ytringsfrihet. Både Seksuallovbruddsutvalget i 1997 og Ytringsfrihetskommisjonens innstilling i 1999 slutter seg i hovedsak til Straffelovrådets nedkriminalisering av pornografien i synet på hva som er støtende. Det førte ikke bare til en revidering av paragraf 100 i Grunnloven i forrige stortingsperiode. Et mer liberalt syn på pornografien reflekterer også at samfunnet har endret seg så radikalt kulturelt og ikke minst teknologisk, at hva som betraktes som sedelighets- og bluferdighetskrenkende, har måttet vike for et mangfold av normer. Dessuten er kjønnslige skildringer i kunsten fritatt for straffebud. Domstolen skal ikke lenger kunne overprøve kunsten. Medietilsynet demonstrerer i disse dager ytringsfriheten på film og video med å frigi den innvollsdryppende «Cannibal Holocaust», til flere enn vegetarianernes forskrekkelse.

HVIS HØYERSTERETT fjerner sladden, er det selvfølgelig mulig for Stortinget å bringe den tilbake. Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellom vil endre lovgivningen og fjerne sladden. Hun etterlyser også mer porno for kvinner. Men forrige gang pornoliberalerne i Ap prøvde seg, ble de nedstemt av stortingsgruppa i 2000. Nå har de i tillegg et hoderistende SV med i regjering. På den annen side bør vi snart bli ferdige med denne sladden vi er aleine om i hele Europa. Uansett er den et kjønns- og kriminalpolitisk sidespor. Der følger jeg Straffelovrådet som en panter. Kjønnsorganer i bevegelse under julebordet er ikke pornografi.