Ikke bryllup uten skole

I 1968 vedtok Stortinget endringer i ekteskapsloven for å hindre at åndssvake kunne gifte seg. I forarbeidet til loven foreslo Justisdepartementet på ramme alvor at det skulle stilles krav om avlagt folkeskoleeksamen og minst 75 IQ for å få lov til å inngå ekteskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hensikten var blant annet å hindre at psykisk utviklingshemmede skulle få barn.

5. april 1968 la justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer fram en odelstingsproposisjon om endringer av ekteskapsloven av 1918. Forarbeidet startet imidlertid langt tidligere. Flere justisministre fra Ap var involvert i arbeidet før Schweigaard Selmer (H) la fram sin endelige innstilling. Da lovendringene ble vedtatt våren 1968, ble reglene for ekteskapshindringer på psykisk grunnlag presisert slik at de omfattet åndssvake i høyere grad enn tidligere.

Hadde det ikke vært for noen få skeptikere, og framfor alt den unge juristen Anna Louise Beer, kunne ekteskapsloven blitt seende mye verre ut.
Beer, seinere kjent blant annet som skifterettsjustitiarius i Oslo, skrev en høringsuttalelse til Justisdepartementet på vegne av Advokatforeningen. Uttalelsen var et flammende oppgjør med mange av de villeste forslagene i departementets forberedende innstillinger.

Folkeskole

I fullt alvor foreslo departementet at man burde stille krav til folk om at de måtte ha gjennomført sjuårig folkeskole for å få lov til å inngå ekteskap. Et annet forslag var at personer som hadde lavere intelligenskvotient (IQ) enn 75 ikke skulle få adgang til å gifte seg.

I odelstingsproposisjonen er forslaget formulert slik: Personer som «ikke når over 12-årstrinnet i intellektuell utvikling», «alle kategorier av åndssvake etter godkjente diagnoselister, også debile (IQ 56 til 75), bør omfattes av loven».

Man drøftet også om personer «som i høyere grad er hemmet i sjelelig utvikling eller sjelelig svekket eller er forfalt til misbruk av rus - eller bedøvelsesmidler» måtte få gifteforbud.

Økende behov

De omfattende forarbeidene til lovteksten som er gjengitt i Odelstingsproposisjon nr. 38 1967-68 avslører at store deler av Makt-Norge, embetsverket i Justis- og sosialdepartementet, dommerforeningen, overlegene ved våre store psykiatriske sykehus og en rekke andre høringsinstanser så ekteskapsloven som et redskap i arbeidet med å sikre at mennesker med uønskede arveegenskaper ikke skulle få barn.

Blant dem som ivret for en streng ekteskapslov var direktør Ørnulv Ødegård ved Gaustad sykehus. I sin redegjørelse for Justisdepartementet skriver han: «(..) det må fra medisinsk så vel som fra menneskelig synspunkt betraktes som viktig at en del ekteskap blir forhindret som med stor sannsynlighet ville ført til sosial elendighet og personlig ulykke både for de to ektefeller og for deres mulige barn.»

Og videre: «Det er en sikker og daglig erfaring for en lege, og ikke minst for en psykiater, at behovet for slike lovbestemmelser er økende, fordi antall ekteskap inngått av psykiske avvikere synes å tilta.»

Ble stanset

At Justisdepartementet til sjuende og sist ikke fulgte opp alle de villeste forslagene, skyldes det blant annet Anna Louise Beers innsats. Som ung jurist og medlem av Advokatforeningens lovutvalg for familierett, tok hun belastningen med å tale både egne kolleger, dommere, psykiatere og embetsmenn midt imot.

Hennes høringsuttalelse vakte stor oppmerksomhet, og Departementet for familie og forbrukersaker skriver rett ut at det valgte å følge hennes råd:

«En har imidlertid festet seg ved den omfattende uttalelse fra advokat Anna Louise Beer (..) og er enig i at det er særlig viktig at forbudet (ekteskapsforbudet, red. anm.) ikke får større omfang enn absolutt nødvendig. Det er f. eks. om man skulle gå inn for en generell bestemmelse om at brudefolkene skal legge fram folkeskoleattest for vigselsmannen. En mener også at det vil være uheldig om det skulle settes som vilkår for dispensasjon fra bestemmelsene at vedkommende skulle gå med på sterilisasjon.» (Odelstingsproposisjon nr. 38 1967-68)

Ingenting igjen

Lovendringene ble med andre ord betydelig mindre i omfang enn det Justisdepartementet opprinnelig ønsket.

I den nye ekteskapsloven av 4. juli 1991 finnes det ingenting igjen av det gamle tankegodset. Verken psykisk utviklingshemmede eller personer med psykiatriske diagnoser er lenger omfattet av noe ekteskapsforbud.
«... behovet for slike lovbestemmelser er

økende, fordi antall ekteskap inngått av

psykiske avvikere synes å tilta.»

Direktør Ørnulv Ødegård ved Gaustad sykehus