Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ikke for folket

Pensjonsreformer er for alvorlig til å overlate til sosialpolitikere. Og folket bør helst sove i timen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA FOLKETRYGDEN ble vedtatt i 1967, var det en sosialpolitisk reform som politikere av alle slag har smykket seg med i alle år siden. Når «Modernisert folketrygd» skal vedtas i overskuelig framtid, er det en finanspolitisk reform. Både i arbeidet med Pensjonskommisjonen og regjeringens stortingsmelding var det finanspolitikerne som hadde den tyngste labben. I Stortinget behandles saken av finanskomiteen, ikke av sosialkomiteen slik tilfellet var i 1967. Det er interessant med tanke på at Folketrygden som ordning, dens regelverk og virkemåte ligger under Sosialdepartementet.

DA NORGE I 1967 var et «fattig» land, uten stor oljeformue, hadde vi råd til å vedta en reform som skapte sosial sikkerhet for alle enten de tjente mye eller lite. Folketrygden skulle sikre en pensjonsdekning på 66 prosent.

Når Norge 40 år seinere reviderer reformen, vil vi at det skal være større samsvar mellom det vi betaler inn og det vi får igjen i form av ytelser. Jobber vi i 40 år, vil vi få en pensjon som tilsvarer 50 prosent av gjennomsnittslønna, slik den blir målt i pensjonspoeng. Vi vil ikke få 50 prosent av sluttlønn, men 50 prosent av gjennomsnittslønn. Tjener vi eksempelvis 200 000 kroner de første 20 åra og runder av med 300 000 kroner de siste 20, blir gjennomsnittlønna 250 000 kroner. Etter dagens system ville vi fått 50 prosent av 300 000 på grunn av besteårsregelen (at bare de 20 beste inntektsåra skal telle som grunnlag for opptjening). Nå er mange partier enige om å erstatte denne regelen med en «allårsregel». Det betyr at alle åra skal telle like mye. Alle 40. Eller 45 eller 50. Bak disse tallene og begrepene skjuler det seg innstramminger på tusenvis av kroner for hvermannsen, og milliarder av kroner i besparelser for staten i forhold til dagens ordning. Vis meg forresten det moderne menneske med lang utdanning, krevende foreldretilværelse og turbulent jobbsituasjon i et stadig mer omskiftelig arbeidsmarked som klarer å holde seg på topp i yrkeslivet i 40 år.

SOSIOLOG og pensjonsekspert Harald Engelstad har sendt et åpent brev til opposisjonspartiene hvor han påpeker dette paradokset. Han titulerer seg som pensjonistrådgiver, holder seniorkurs og utgir «Pensjonsboka», så det er ingen grunn til å tvile på hans kompetanse. Heller ikke på hans ærend. Han får utvilsomt nok å gjøre, uansett utfall av den politiske behandlingen. I sitt lange, åpne brev til Ap, SV og Sp slakter han Pensjonskommisjonens rapport. Han knuser den med sosialpolitiske og økonomiske argumenter. Vi skal ikke uten videre tro at han alene har mer forstand enn Pensjonskommisjonen, finansministeren, Finansdepartementet og Stortingets finanspolitikere. Men det er uansett interessant lesning.

HANS BEKYMRING er at den pågående politiske dragkampen fører til at LO og den rød-grønne alliansen gjør som Gudbrand i Lia og bytter bort et kostbart gode mot et mindre. Les: tusenlapper mot hundrelapper. Frykten går ut på at man godtar betydelige innstramminger i Folketrygden og vilkårene for å få full opptjening, mot å få en lovbestemt, men mager tjenestepensjon for alle. Han lurer også på hvorfor det er blitt så viktig at pensjonene må bli «bærekraftige» i betydningen selvfinansierende. Er helsetjenestene selvfinansierende? Er veibyggingen selvfinansierende? Er skolevesenet og utdanningssektoren det?

BEGRUNNELSEN kjenner vi alle. Det blir så mange eldre per yrkesaktiv. Fire yrkesaktive sto bak hver pensjonist i 1967. Det kan stå bare halvannen bak hver i 2050. Men hva gjorde vår mann i 1967? Han forsørget ikke bare en kvart pensjonist. Han forsørget kone og barn. Det kostet det også. Tall som LO har lagt fram denne uka viser at Norge har beskjedne pensjonsordninger sammenliknet med en del andre land. Og det ligger i kortene at vår reform vil likne på den svenske. Den svenske ble innført i et land med stor statsgjeld. Vår blir innført i et land med 1000 milliarder kroner på bok. Et tall som vil stige til kanskje til over 5000 milliarder kroner i 2050. Vi vet det ikke dekker alt. Men burde det ikke dekke noe? Det det koster å opprettholde en sosial samvittighet, en sikring for dem som trenger det mest, for dem som blir sjuke, som blir oppsagt,som blir uføre, som ikke gjør strålende karriere, som av ulike årsaker ikke er sin egen beste lykkes smed. Det bør vi ha råd til.