Ikke for katten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Langt på vei kan denne debutromanen virke som en nokså alminnelig folkelivskildring (med stoff fra trøndske barkebrødsår før 1814). En bred og ikke så lite sentimental skildring.

Et misvisende inntrykk, viser det seg: Anne Karin Elstads roman tar seg opp etter hvert. Et stykke ut i annen halvpart blir en for alvor fanget inn, og med ett sitter en der lysvåken.

Men førsteinntrykket holder seg altså lenge - for lenge. Det henger sammen med en grunnskjevhet i det som vi med en kjedsommelig glose kaller «komposisjonen»_ Den staute og glade bonden Ole Innhaug blir revet bort ved et ulykkestilfelle; det skjer på side 30 allerede - lenge før vi har rukket å bli kjent med ham. Vi får høre mange sterke ord om hvor dyp den er, sorgen over dette dødsfallet. Enken, som tidligere har mistet fire barn, grubler over hva hun kan ha gjort, siden Vårherre finner det for godt å straffe henne slik, og vi tviler ikke på at sorgen er ekte, Ole fortsetter å leve sterkt i minnet hos de gjenlevende, det får vi høre.

Vi får høre det, men er ute av stand til å føle noe for denne mannen vi snaut nok har truffet. Og dette er fatalt, for da er det ikke til å unngå at de mange store ordene blir rent for store, det varer altfor lenge før romanen kan gi dekning for dem.

Men langt om lenge tar den til å stige. Den samler seg om datteren Oline og hennes tragiske kjærlighetshistorie, - Oline som har arvet så mye av farens ranke karakter.

Hun blir et levende menneske; det gjør også et par av de andre kvinnefigurene (mennene er mer anonyme), fremfor alt Olines ugifte faster, den kloke og sterke og utrettelig hjelpsomme. Bare det å skape en slik skikkelse er noe av en bedrift, vi skjønner at det ligger forfatteren på hjerte å peke på de menneskelige verdiene faster Magret representerer. Det har hun greid, vi får virkelig oppleve dem.

Når vi - i annen halvpart av romanen - er kommet så langt, er det tåredryppende forvandlet til ekte varme. De store ordene virker ikke lenger som pinlig pynt de har fått bærekraft. Det er i siste liten det skjer; men det skjer. Og nå er forventningene for alvor vakt, lesernes forventninger til Anne Karin Elstad. Her er situasjoner som, for å bruke et av forfatterens yndlingsverb, brenner seg inn i en. Jeg tenker særlig på en scene der Olines «uekte» barn skal døpes og ungens lenge uforsonlige mormor uventet stiller seg ved datterens side.

På de siste 20 sidene dratter romanen ned igjen vi får servert det spinkle skjelettet til en ny og - hvem vet?`- kanskje god og spennende roman.

Jeg skulle ønske at hele fortellingen var sett med Olines øyne, jeg tror at den i så fall ville vunnet i intimitet. Anne Karin Elstad flakker fra synsvinkel til synsvinkel, en vrien kunst, den krever nesten en Sigrid Undset.

Men summa summarum: Selv om Folket på Innhaug ikke er blitt det vi kaller en vellykket roman, kan vi konstatere noe ulike viktigere, vi har møtt et nytt talent, en romanforfatter som neppe er for katten.