Ikke gjør som pappa sier

La den nye fotballpappaen skrike for seg selv. Han skjønner lite av fotball og Norway Cup, skriver Esten O. Sæther

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For noen år siden ble begrepet ”fotballmamma” et godord i amerikansk politikk. Det knyttet seg til engasjerte mødre på sidelinja; ivrig opptatt av å følge opp ungene sine i fritida gjennom en ny europeisk sport som de voksne egentlig ikke kunne så mye om. Poenget var imidlertid ikke sportslig innsikt, men sosial omtanke. Målet for mødrene var å være med barna slik at de sammen kunne skape lokalsamfunn som det var bra å vokse opp i.

Sånn fungerer det frivillige arbeidet rundt norske idrettsklubber også. I hvert fall for mammaene.

For noen pappaer derimot, glipper det. Bare sjekk selv langs sidelinja på Ekebergsletta i Oslo under Norway Cup.

DEN VEL ivrige idrettspappaen som veivende og skrikende detaljstyrer sin håpefulle fram mot triumfene han selv aldri fikk oppleve, er ingen ny figur. Han har spilt komedie langs løyper og baner helt siden barneidretten kom som et begynnende velferdstrekk på 1950-tallet. Forskjellen er bare at rollefiguren de siste åra er blitt mye mer beregnende og masete. Nå opptrer han helst rundt fotballen, tenker proff og penger, og er slett ikke så ufrivillig morsom som før.

FØR DISSE pappaene inntar hovedscenen på Norway Cup, har de hatt biroller i lokalavisa di med skråsikre uttalelser om at ingen andre skjønner behovene til nettopp deres unge talent og at dagens norske barneidrett ikke har stor nok plass for enerne.

Det siste er ifølge resultatlistene et usedvanlig dårlig argument. Aldri har norsk idrett produsert så mange internasjonale vinnere som i den perioden det har vært et strengt regelverk som har hindret premiestyrt konkurranser fram til tolv år.

På det siste Idrettstinget i våres ble denne aldersgrensen myket opp med noen måneder, men også utvidet med et sett av nye barnerettigheter for å sikre at idretten ble værende på ungenes premisser. For det er faktisk det både sporten og Norway Cup dreier seg om. Pluss en forståelse av at idrett blir best når den spiller på sosial helhet.

DET ER der den voksende gruppen med fotballpappaer faller igjennom. I jaget etter stadig romsligere utviklingsmuligheter for deres unge talent, ser de ikke sammenhengen mellom trivsel og sportslig framgang. Mens de lokale klubbmiljøene for noen tiår siden fungerte som stabile sosiale rammer for ungene gjennom tenåra, blir de beste spillerne nå kjørt fra lag til lag på leting etter det som tilsynelatende passer den enkelte.

Og bak rattet sitter som regel pappa.

HVIS HAN hadde vært glad i å lese, skulle vi gitt ham rapporten fra Ranheim-prosjektet. Den ambisiøse trondheimsklubben har gjennomført et høyst lokalt forskningsopplegg rundt talentutvikling som viser hvordan det å holde store kull i fotballaktivitet gjennom tenåringsalderen ikke bare gir stor sosial gevinst, men også positivt påvirker karrieren til de aller beste. Det er altså ikke slik at du oppnår det sportslige maksimalresultatet for ungen din ved å ta ham eller henne ut fra de vante omgivelsene.

Sånn er det ikke tilfeldig at Rosenborg nå har plukket ut Ranheim som partner for igjen å styrke det trønderske talentarbeidet til en fotballklubb som bygget storhetstida si rundt identitet og langsiktighet.

MEN SIDEN den nye fotballpappaen liker bedre å telle, kan han i stedet legge sammen antall norske gullmedaljer fra sist vinter-OL. Det er lett; det ble bare to. Torino-OL var norsk toppidrett sin første store fiasko etter at vi lærte oss at det var typisk norsk å være god i idrett.

De beste norske utøverne lærte også litt av nederlagene. I deres egen evalueringsrapport fra lekene trakk de verken fram for lite penger til forberedelsene, dårlige treningsmetoder, for få internasjonale konkurranser mens de gikk i barnehagen eller ulempen ved ikke å ha fått premier for prestasjonene sine før de fylte tolv år. Nei; Norges mest individuelle idrettsutøvere klaget egentlig bare på en ting i OL-opplegget: De hadde hatt altfor lite sosial tid sammen. I Torino savnet de det nære, forpliktende fellesskapet som kunne løftet fram deres eget beste.

Hører du det i ståket der ute på sidelinja, pappa?