- Ikke glem oss

«Har jeg muligheter til å klare meg på egen hånd?». Det er Lars som spør, løslatt fange og forfatter av teaterstykket spilt av fanger på Ila. Det bør ut til et større publikum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- OM EN LITEN STUND

låses vi inn på cella igjen. Dere kan gå ut. Ikke glem oss, da. Vi er mennesker, vi også.

Det er Tom som sier det mot slutten av forestillingen «Karl den sarte sjel», spilt av fanger ved Ila forvaringsanstalt. Han er 21 år og soner en dom på to og et halvt år. Han har diagnosen ADHD (hyperaktivitet m.m.). Ifølge statistikk har 30 prosent av innsatte i norske fengsler diagnosen. Hadde de fått nødvendig hjelp og oppfølging, hadde de kanskje vært et helt annet sted enn på ei celle.

Forestillingen som er spilt noen få ganger i treningshallen på Ila, er satt opp av Jo Skjønberg i samarbeid med fangene. Stykket er skrevet av Lars og handler om livet hans. Han er nettopp løslatt etter en forvaringsdom på nesten sju år. Han skriver stadig, kanskje blir det en roman. Forlag: grip fatt i ham, hjelp ham til å formidle det han vil. Det er viktig stoff, like vesentlig for de innsatte, lovgivende myndigheter og for oss som ennå går fri.

Like viktig er det at flere får anledning til å se forestillingen. Den burde vært vist som et ledd i forebyggende arbeid for ungdom, for innsatte og for allmennheten.

Det er et ressursspørsmål. De har ikke politimannskap nok til å følge oppsetningen utenfor Ila.

FLERE AV GUTTA

har tunge dommer og gjør krav på vakter. Det er heller ikke uten videre enkelt å benytte treningshallen på Ila som scene, fordi andre innsatte vil bruke den.

Men det må finnes muligheter til å stable nok sikkerhetsfolk på beina. Samfunnet burde ha råd til det det koster. Fordi forestillingen i seg selv kan advare mange mot å handle slik at de ender i samme situasjon som fangene på Ila. Forleden dag skrev Aftenposten at hvis politiet klarer å stille nok folk, kan russen få de fem treffene på Tryvann i Oslo som de ønsker. Jeg unner russen moro, men kanskje ressursene heller kunne brukes til Ila-forestillingen?

Uansett er det en gyllen anledning for NRK å vise forestillingen for et stort publikum.

Tema i forestillingen, som framføres av fanger mellom 21 og 44 år, er forvaring. Forvaring er kommet i stedet for sikring. Forvaring innebærer mer uvisshet for fangene. En dom kan være 15 års forvaring med 10 år som minimum. For å slippe ut når minimumstida er sonet, må de ha oppført seg ekstra bra. Det motsatte kan føre til at de blir der livet ut.

Forestillingen

er gripende og innsiktsfull. Vi ser inn i liv ingen av oss vil ha. Gutta som spiller er sønner, brødre, ektemenn, fedre.

Hva skjer med dem den dagen de slipper ut? Står vi rede til å hjelpe dem? Har samfunnet tilbud godt nok til at de unngår å havne innenfor murene igjen?

Forfatteren av stykket, Lars, er løslatt. Han vil skrive.

Før han dro fra Ila viste han fram noen linjer:

«Så skrev jeg under løslatelsespapiret, og nå står jeg her. Mutters alene. I total ensomhet utenfor den store fengselsporten. Hva gjør jeg nå? Har jeg muligheter for å klare meg på egen hånd?».

Har han?