Over tre millioner mennesker har flyktet fra Ukraina siden invasjonen startet.

Fremdeles er det store flertallet av landets innbyggere igjen - mens krigen herjer rundt dem.

Julia blir for å spre informasjon om krigshandlingene.

Dmytro jobbet med å hjelpe internt fordrevne etter 2014, og har vanskelig for å akseptere at han nå er en av dem.

Oleksandr evakuerte fra Hostomel på dag én, mens foreldrene er igjen i krigens episenter.

- Ikke glem oss

Publisert

PRZEMYSL/OSLO (Dagbladet): Fra en rekke områder er det blitt stadig mer utfordrende å evakuere sivile. Menn i alderen 18 til 60 år har som hovedregel ikke lov til å forlate landet. Mange velger også å bli i Ukraina.

Flere eldre og sårbare frykter at de ikke vil overleve et eventuelt fluktforsøk. Noen er for sterkt knyttet til hjemmet sitt til å i det hele tatt vurdere å flykte.

Andre blir igjen for å bidra i kampen mot russerne - på hver sin måte.

Dette er historiene til tre av dem.

Forfatter Oleksandr Mykhed

Vi begynner mot slutten av videosamtalen - med en bildeforespørsel. Den ukrainske forfatteren og kunstkuratoren har naturligvis pressebilder, men de kan ikke lenger brukes.

- Ansiktene våre har endret seg. De er ganske vanskelige å kjenne igjen. Bilder fra før krigen, de er fra en annen tid, og er ikke lenger representative, sier Mykhed.

- Vi er et annet folk nå, og det er en del av historien.

Han og kona er egentlig bosatt i Hostomel, nordvest for Kyiv, der det har pågått harde kamper siden invasjonen startet. Ekteparet tok med seg hundene og forlot byen på dag én. De befinner seg nå i vest, nær grensa til Romania.

- Hvordan går det med deg?

- Det er et vanskelig spørsmål, sier Mykhed.

Han tar en pause - ler kort når han blir spurt om han helst vil slippe å utdype.

- Det har vært en tøff dag. Jeg er vanligvis ganske rett fram - mer intellektuelt orientert, og ikke så emosjonell. Men nå handler det ikke om å være intellektuell. Om å være… ja… Kan du spørre meg om noe annet?

Det han opplevde fra angrepene startet i morgentimene 24. februar, og til de kom seg ut av byen samme ettermiddag, var nok til å sette dype spor, forteller han, selv om det er langt mindre enn hva naboene som valgte å bli har måttet gjennomgå.

- I løpet av disse ukene har fire eller fem av våre naboer blitt skutt eller drept i boligene sine. Det er bare en liten del av grusomhetene som skjer i Ukraina.

Han har holdt kontakt med mange av dem. De fleste skal nå ha kommet seg ut av byen, unntatt flere av de eldste. Det gjelder også hans foreldre. De bor i nabobyen Bucha, nær militærflyplassen Hostomel, som var et av russernes første mål.

ANGREP: Bildet, som ble tatt 24. februar, viser røyk nær flybasen Antonov, der det pågikk harde kamper mellom russiske og ukrainske styrker på invasjonens første dag. Foto: Daniel Leal / AFP / NTB
ANGREP: Bildet, som ble tatt 24. februar, viser røyk nær flybasen Antonov, der det pågikk harde kamper mellom russiske og ukrainske styrker på invasjonens første dag. Foto: Daniel Leal / AFP / NTB Vis mer

- Jeg klarte ikke å overtale dem til å dra, på den første dagen eller i ukene før krigen. Min far var overbevist om at denne invasjonen ikke ville skje, og da det startet, var han ikke klar for å forlate hjemmet sitt.

De skal ha forsøkt, men foreløpig ikke lykkes med å komme seg ut av byen. På grunn av dårlig telefonforbindelse er kontakten med dem nå redusert til én sms om dagen.

- Jeg vet at de er i live - det er alt. Situasjonen er kritisk, fordi pappa ikke har medisinene sine.

Selv om livet er snudd på hodet er det viktig for ham å huske hvem han egentlig er. Hans siste bokmanus, om ukrainsk litteraturhistorie, ble levert til forlaget bare tre dager før krigen startet. Han har fortsatt å skrive, nå om situasjonen i hjemlandet, blant annet for Financial Times.

Noe av det han frykter mest, etter hvert som angrepene fortsetter og den humanitære situasjonen blir stadig mer prekær, er at Vesten skal bli «lei» krigen, og at ukrainerne skal bli stående igjen alene i kampen mot russerne.

- Jeg forstår medielogikken. Interessen daler, og med tida slutter folk å bry seg. Dere har deres egne liv og deres egne problemer, men jeg ber dere; ikke glem oss - for det som skjer her er et folkemord. Det er ikke krig, det er ikke en spesialoperasjon og det er heller ikke terrorangrep, sier Mykhed.

Det handler ikke om at verden skal redde Ukraina, understreker han, men om at Russlands framferd må stoppes. Både han og kona har bestemt seg for å bli i landet, for å bidra med det de kan.

- Hun jobber frivillig døgnet rundt. Det planlegger hun å fortsette med. Vi blir til siste slutt.

PR-sjef Julia Petryk

Før krigen jobbet hun som PR-sjef for et IT-selskap i Kyiv. Nå bruker hun kompetansen til å spre informasjon om russernes invasjon.

Petryk begynner med å ta oss gjennom det som de siste ukene har vært en «vanlig» dag i hovedstaden:

Hvis hun i det hele tatt har fått noen timer søvn, har den startet klokka fem. Nyheter om nattas utvikling må gjennomgås, og meldinger må sendes ut til familie og venner.

- Hele landet er under angrep, og familien vår er spredt rundt, så vi må sjekke om de er i orden, sier Petryk.

Så langt har de ikke mistet noen nære - såvidt hun vet. Enkelte har mistet strøm og mobildekning, og befinner seg i spesielt utsatte områder.

- Det bekymrer meg veldig. Vi ber om at de er trygge.

Arbeidsdagen ble tilbrakt i badekaret - det tryggeste stedet i leiligheten, før de på nattestid har søkt tilflukt i garasjen, sammen med naboene. Hun, mannen og datteren sov i bilen. De som ikke hadde bil, sov på det kalde betonggulvet.

- De første nettene var det mange barnefamilier der. Det var virkelig hjerteskjærende. Etter hvert var det stadig færre som dukket opp hver kveld - antagelig fordi de flyktet fra Kyiv, sier hun.

Nå har også Petryk og familien evakuert - over til et roligere forstadsområde. Der har de foreløpig fått en pause fra de voldsomme angrepene. De har også foreløpig hatt tilgang på strøm og mat.

Hun tenker derfor mest på dem som har det verre i de hardest rammede områdene, og må ta til tårene når hun gjengir historier fra andre deler av Kyiv-regionen om sivile som er drept i fluktforsøk og om frivillige som har lidd samme skjebne. Om en venninne som sitter fast med barna sine i forstaden Borodyanka.

- Hun prøver å spare strøm på telefonen sin, og publiserer bilder av håndskrevne lapper på Facebook, der hun beskriver desperasjonen - hvordan døden kommer nærmere. Hun sier det er så vanskelig å forklare barna at de ikke har noe å spise, sier Petryk, hikstende.

- Det er så grusomt.

På spørsmål om hun selv vurderer å flykte fra landet, er svaret kontant nei - tre ganger.

- Vi håper at det skal bli bedre. Jeg tror at vi snart kommer til å vinne. Da vil jeg tilbake til leiligheten i Kyiv og bidra til å gjenoppbygge landet.

Inntil da har hun mobilisert det hun omtaler som en «PR-hær», som jobber sammen med å spre pålitelig informasjon om det som skjer i Ukraina.

- Jeg kan ikke slåss, men kommunikasjon er mitt våpen. Jeg kan bidra ved å koordinere det frivillige informasjonsarbeidet. Vi bruker sannheten mot dem.

Akademiker Dmytro Say

Når Dagbladet ringer fra den polske grensebyen Przemysl, har Dmytro Say, hans kone og deres sønn akkurat tilbrakt sin første natt i Lviv, ni mil østover på ukrainsk side, etter tre døgn på flukt fra Mykolajiv.

- Den første dagen var vi sjokkert av rakettene og luftangrepene, men rundt dag fem begynte vi å bli vant til bombingen, sier Say.

Før krigen jobbet både han og kona ved Mohyla Black Sea National University, der de underviste i sosialt arbeid.

Da luftangrepene i området startet, ble familien som mange andre pålagt å oppholde seg innendørs. De brukte mye tid på å oppdatere seg i sosiale medier, forteller han, og ble stadig mer psykisk ustabile.

- Etter hvert måtte vi komme oss ut for å jobbe frivillig. Det var risikabelt, men helt nødvendig for oss.

Han forteller at sønnens femårsdag ble feiret i tilfluktsrommet, mens det pågikk luftangrep rundt byen.

- Det var fint for ham. Han har begynt å få psykiske utfordringer på grunn av de hyppige luftalarmene og rutinen med å løpe ned i kjelleren. Men som barn finner han også lyspunkt. I kjelleren fikk han spille mobilspill, og han fikk seg nye venner som han gledet seg til å leke med.

Da russerne rettet angrep stadig nærmere den sørvestlige havnebyen, bestemte de seg for at de måtte ut. Raskt. Siden har byen blitt kraftig bombet.

MANGE DØDE: Levende og døde graves ut av ruinene etter et rakettangrep mot en militærbase i Mykolajiv fredag morgen. Foto: Niclas Hammarström / Expressen
MANGE DØDE: Levende og døde graves ut av ruinene etter et rakettangrep mot en militærbase i Mykolajiv fredag morgen. Foto: Niclas Hammarström / Expressen Vis mer

Akademikeren forteller om det han beskriver som en utmattende flukt i bil fra hjembyen, med voldsom trafikk og hyppige sjekkpunkter. De kunne kjøre på dagtid, men måtte søke tilflukt i flyktningmottak når mørket falt på.

- Det var første gang det slo oss at vi faktisk er blitt flyktninger. De spurte på et av mottakene, og da måtte vi jo svare ja, men det var overraskende for oss.

Etter Russlands annektering av Krim i 2014 jobbet han og kona med å hjelpe det ukrainske militæret og internt fordrevne i landet. De kunne likevel aldri sett for seg at de selv skulle befinne seg i samme situasjon.

- Hvordan føles det?

- Alt i meg strider mot å innse det, men vi er jo på en måte det. Det føles ikke bra. Nå er vi hjemløse, og vet at sjansen er stor for at vi ikke har et hjem å komme tilbake til når dette er over. Man kan se på det som en slags frihet, men for meg føles det mest skremmende - å miste tilknytningen til alt jeg kjenner, sier han.

Nå vurderer familien hva de skal foreta seg videre - om de skal forbli sammen i vest, eller om kona og sønnen skal komme seg ut av landet. Say må uansett holde seg innenfor landegrensene.

- Det er viktig for meg å finne noe å jobbe med - å være til nytte - der jeg ender opp. Jeg vil gjerne hjelpe folk i Mykolajiv eller andre områder som er hardt rammet av krigen, så jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bli involvert i en form for frivillig innsats eller humanitær hjelp.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer