Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ikke Gros gutt

Nå snakker Ap-lederen og LO-lederen godt sammen. De er begge akademikere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

YNGVE HÅGENSEN

var ikke Gros gutt. Og Gro var sannelig ikke Yngve Hågensens jente, i betydningen nær, fortrolig, foretrukket samarbeidspartner. Det har gått fram av mange memoarbøker. Det er derfor ingen nyhet når Yngve Hågensen i sin nye bok gir sin versjon av det anstrengte forholdet. Men det pirrer fortsatt vår nysgjerrighet. Hvorfor var forholdet mellom to av arbeiderbevegelsens mest feirede skikkelser i moderne tid så betent? De var jo begge glødende EU-tilhengere da norsk medlemskap var det overordnede politiske spørsmålet. De var jevngamle, tilhørte samme parti, sang de samme sanger, omgikkes de samme tillitsvalgte, var begge opptatt av en ansvarlig økonomisk politikk, og av at samfunn og redskaper måtte moderniseres. Var det personkjemien som ikke stemte? Stolte de ikke på hverandre? Var de uenige i innenrikspolitiske spørsmål? Representerte de hver sin fløy i partiet? Anerkjente de ikke hverandres roller?

MED BOKA

Hågensen har skrevet i samarbeid med TV 2-journalist Jan Ove Ekeberg får vi nok en kilde som kan forklare det. Fra før har vi Gros tobindsverk om sin historie. Begges biografier innledes med betraktninger om barndom og oppvekst. Gro med oppvekst på Frogner. Hågensen med oppvekst på barnehjem. Gro med statsrådsfar og legeutdanning. Hågensen med jobb og tillitsverv på Saugbruksforeningen. De har ulik bakgrunn og referanser. Når vi i tillegg vet at begge er viljesterke, energiske og tidvis retthaverske, skal vi ikke undervurdere at personlige forhold har spilt inn. I Ap har det alltid vært spenning mellom akademikere og arbeidere, mellom dem som er født inn i arbeiderklassen og dem som «bare» er født inn i partiet, mellom grasrota og partiets dynastifamilier. De snakker ikke alltid samme språk og har ikke de samme referanser.

DENNE SPENNINGEN

fortsatte mellom Thorbjørn Jagland, som var Hågensens «gutt», og Jens Stoltenberg som var Gros. Dette motsetningsforholdet, som er vanskelig å forklare med politisk uenighet, endte som kjent med at Jagland først sa fra seg posisjonen som partiets statsministerkandidat, og seinere frasa seg gjenvalg som partiets leder. Hågensen som samlet en splittet fagbevegelse og klarte å gjenreise LOs styrke, tapte den politiske kampen ved at hans mann måtte bakke ut etter massivt press fra det Hågensen kaller «kretsen rundt Stoltenberg».

I DEN GRAD

motsetningene har hatt politiske årsaker, er det i spørsmål om ståsted, dosering av virkemidler og tempo. Gro var en utålmodig sjel og dessuten statsminister med ansvar for hele landet. Hun brukte sitt apparat til å stille diagnoser på hva som var galt i norsk økonomi og skrive ut nødvendige medisiner. Hågensen var på sin side hele tida LO-medlemmenes mann. Han representerte dem, først og fremst, og ikke Ap's øverste tillitsmannssjikt, selv om han var sentralstyremedlem. Og nettopp fordi han, etter å ha vunnet kampen om LO-ledervervet i 1989, hadde medlemmene i ryggen, kunne han med større autoritet hevde sin uenighet mot Gro. Hvilket han gjorde når det gjaldt regjeringens innsats mot arbeidsledigheten som i begynnelsen av nittiåra nærmet seg 200 000.

MED YNGVE HÅGENSEN

i LO-ledelsen kom motsetningene til overflaten. Til forskjell fra sine forgjengere kritiserte LO nå ulike regjeringers politikk, enten regjeringen het Syse, Brundtland eller Bondevik. Hågensen krevde at LO skulle bli hørt, ha et ord med i laget, ikke bli tatt for gitt. Gros «feil» var at hun ikke i tilstrekkelig grad gjorde det. Hennes arvtaker delte imidlertid Hågensens oppfatninger. Thorbjørn Jaglands metode var at han ikke gikk raskere fram enn at Hågensen fikk med seg medlemmene sine. De skulle alle til samme sted, mot full sysselsetting, inn i EU, og kjemper alle for en fordelingspolitikk som til enhver tid er litt mer rettferdig enn konkurrentenes. Men Gro hadde størst tro på at Jens Stoltenberg var en bedre stemmesanker enn Jagland. Og Hågensen var redd for at Gros gutt, Jens, skulle miste bakkekontakten - Hågensens LO. Og denne gjensidige skepsis, blant de involverte og deres kretser, bidro til Ap's elendige valg i 2001. Nå er skepsisen borte. Om det er fordi både LO-leder og Ap-leder nå er akademikere, skal vi ikke mene noe om. Jeg bare konstaterer at personkjemien er bedre og at de snakker godt sammen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media