Ikke klær på?

En ny omdreining på Bill Clintons sex-skrue etterlater meg plutselig i en sørgmodig tilstand: Verdens mektigste mann begynner å bli både latterlig og stakkarslig. Det finnes ikke noe så avmektig som en fyrste med hele underlivet blottet foran flokken av undersotter. Og allerede H. C. Andersen viste at makten ikke tåler å bli fortalt at den ikke har klær på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For hva er det for slags bilde som begynner å avtegnes av USAs president dersom en del av det som blir sagt er sant? Jo, det av en tradisjonell gammel gris som ikke greier å la være å klå på jentene selv om de er like så unge som hans egen college-datter, og som utnytter sin maktposisjon til å bytte sex for jobb. Istedet for å utstråle den virilitet som alltid har fulgt makten, fra Antonius til Francois Mitterrand, begynner Bill Clinton å minne om de klamme hendene som jentene så ofte har stiftet bekjentskap med på julebord eller seminar når natta begynner å bli mørk og den klamme varmen av dans og alkohol bestemmer stemningen.

  •  Det er åpenbart ikke det med Bill Clinton at han går til maktbruk for å få det som han har lyst til. Ingen har beskyldt ham for voldtekt. Og i tilfellet Paula Jones, som har gått til rettssak mot ham for hans tilnærmelser, lukket han, ifølge henne, gylfen da hun ikke ville. Clintons problem er ikke at han ikke tar et nei for et svar. Og selv Monica Lewinsky var gammel nok til i si 'ja' eller 'nei', som sjefsfeministen gjennom 30 år Gloria Steinem har formulert det.
  •  Problemet er rett og slett at det ikke er noe storartet over bildet av Bill Clintons utenomekteskapelige aktiviteter. Det ser ut til at han har det så travelt, han gir seg ikke tid til en flørt, til litt raffinement. Det er heller ikke de elegante konkubiner presidenten hen gir seg til. Men han er jo den første president siden John F. Kennedy som har dyrket det intellektuelle USA, som fyller salene i Det hvite hus med stjerner fra Hollywood og Broadway og fra de fremste vitenskapelige institusjoner når presidenten representerer nasjonen. Hvorfor står det da ikke fram en representant for den feminine del av dette kobbel av vidd, intellekt og tankekraft og forteller at presidenten fløy avgårde med henne til Palm Springs eller Acapulco for en kjærlighetsnatt? Nei, Bill Clinton har tatt for seg på nederste hylle, blant nattklubbdanserinnene, sekretærene og budene, som ikke en gang er ansatt, hvis vi da skal tro på den samlede indisierekke. Ikke rart den mannen markedsførte seg som den mest allminnelige presidentkandidat siden Harry Truman.
  •  Det er selvsagt fortsatt et spørsmål om det er han som har valgt kvinnene eller om det er de som har valgt ham, slik kvinner har søkt makten i tusener av år for å lukrere på en affære, virkelig eller påløyet. Få har i hvertfall vært uvillige ofre. Men selv om det hefter like stor usikkerhet ved kvinnenes beretninger som ved Clintons benektelser, etterlater hele affæren USAs president en i en uverdig og pinlig situasjon. Det må gjøre noe med folks forhold til politikk når de i månedsvis hører at deres øverste leder sannsynligvis er en ordentlig mannsgris.
  •  Når velgerne i USA likevel ikke forlater en president som uopphørlig vandrer rundt med buksene nede, henger det formodentlig sammen med at de holder på med sitt og vender ryggen til Washington. De amerikanske kvinnene legger dessuten åpenbart større vekt på at Clinton står fast på sitt liberale abortsyn, bedret helsetjeneste for kvinner og positiv kvotering. Alternativet er så mye verre for dem.
  •  Og dessuten: Hvem skal de tro på, en noe uryddig president eller en kristelig moralsk opposisjon som heller ikke har bare hvite lam i sine rekker? Amerikansk politikk er en 200-årig historie om korrupsjon og attentat, fyll og svindel. Selv glansen av Camelot, John F. Kennedys tre år i Det hvite hus, fortar seg i en sky av nokså trivielle kvinnehistorier. De amerikanske velgerne er vant til å være tvilende til politikere som de er tvilende til dørselgere som vil selge 'verdens beste'. I denne kategori plasserer de kanskje både presidenten, hans kvinnehistorier og hans motstandere i kongressen. Da er det kanskje ingen verdighet å tape?