Ikke kledd for fjellet

Krigen har så vidt startet, men en humanitær katastrofe kan være få dager unna i Nord-Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ERBIL i NORD-IRAK (Dagbladet): Ismael Qader sitter med familien under en plastduk.

- Jeg så ofrene for Saddams kjemiske angrep i 1988, sier han. - Derfor stakk vi fra Erbil.

Han har åtte barn. Sammen med farens familie er de totalt seksten personer i det improviserte teltet. Det har regnet tidligere på dagen, og i høydedragene øst for Erbil blåser en sur vind. De har pakket seg inn så godt de kan, men ingen av familiens kvinner er kledd for fjellene eller har skikkelig fottøy. Ismael forteller at han ikke vet hvor lenge de blir, men de har mat for to- tre dager. Vann tar de fra den forurensete bekken som renner forbi teltet. Nå er de redd de minste barna skal bli syke.

- Det var frykten for kjemiske angrep som drev oss hit, forklarer Ismael Qader. - Men hvis krigen blir langvarig, blir det vanskelig å overleve uten støtte utenfra.

Nær frontlinja

Nord-Irak er kjent for sine fjell. Men Erbil, den største byen i kurdiskkontrollert område, ligger på ei flat slette og nær frontlinjene mot Saddam. Lokalkjente anslår at 200000 mennesker har rømt byen de siste dagene for å søke tilflukt i fjellene. Men ingen vet egentlig hvor mange som har forlatt Erbil og de mindre byene nær frontlinjen. Å kjøre gjennom småbyene nær fronten er som å kjøre gjennom spøkelsesbyer.

Noen har planlagt flukten i lang tid, og de velstående har hus som venter på dem. De har tatt med seg strømaggregater, reise-TV-er og satellittantenner, men de fattigste har lite annet enn en plastduk og litt tørrmat.

Ismael Qader er blant de fattige. Han forteller at familien egentlig er kurdiske bønder fra Kandeinawa-distriktet nord for Erbil, der de hadde det bra. De eide 180 mål jord, men siden det var olje i bakken, ble de ofre for Saddams tvangsarabisering.

Eiendommen og husdyra ble tatt fra dem og gitt til arabere, og Qader-familien ble sammen med de kurdiske naboene deportert til Erbil. En onkel ble drept.

- Vi mistet alt. Nå sitter vi her.

Ingen hjelp

I dalføret foran oss står de improviserte teltene tett. Andre flyktninger har dekket til lasteplan og traktorhengere og omgjort dem til husvogner.

- Det gikk rykter om at vi som rømte byen skulle få nødhjelp fra FN, men det var bare et rykte. Vi har ikke mottatt noe verken fra lokale myndigheter eller internasjonale organisasjoner, forteller Ismael.

- Hvis det internasjonale samfunnet er villig til å hjelpe oss, så hadde det vært fint. Men da hadde de vel vært her allerede?

- Et angrep er bra. Et regimeskifte er noe hele Irak trenger, men amerikanerne har utsatt dette for lenge.

Bestemor Kadija nikker enig.

- Saddam må vekk. For hele det irakiske folket er hver eneste dag med Saddam ved makten en dag ansikt til ansikt med døden.

Snart tomme for mat

Flyktningene jeg treffer i dalføret, forteller mye av det samme. Frykten for et gassangrep fikk dem til å flykte, men nå er de redde barna skal bli syke av det skitne drikkevannet. De vil ha Saddam fjernet, og mange sier de ikke tør vende hjem før han er borte, men de vet også at om noen dager slipper de opp for mat.

Mange er dårlig forberedt. De er byfolk og ikke stammekrigere. Flere snakker engelsk til meg og har familie i utlandet. En gammel kone bryter sammen i gråt når jeg låner henne satellittelefonen min så hun kan ringe sønnen i London.

Erfaringene med Saddams styre har gjort dem redde. Hvor mange som vil velge å bli i fjellene er uvisst, men en humanitær katastrofe kan være like om hjørnet.