KARL JOHAN (Dagbladet): - Hvis man vil ha en mindre softis, så be om en liten softis, da. Verre er det ikke.
Sandra Borch (Sp) gliser og tar seg et jafs av softisen Dagbladet har spandert på henne.
Hennes bestilling var «en stor, men heller ikke for stor» softis. Smått forfjamset lykkes kioskmannen rimelig godt med bestillingen, ifølge Borch.
- Vi kan ikke ha et samfunn der staten skal bestemme hvor stor en softis skal være. Det kan folk helt fint bestemme selv. Jeg vil ikke blande meg borti det, sier Borch.
Vil stå utenfor
Den store softisdebatten
Hun titter på isen sin.
- Denne her, for eksempel, den er passe stor.
De siste dagene har i-landsproblematikken muligens nådd nye høyder, selv etter norsk standard: Debatten raser nå om kroer, bensinstasjoner og kiosker selger for store softis, særlig til barn. Var det liksom dette, et land med enorme softis, nordmenn kjempet så tappert under krigen for å bevare?
Sandra Borch smiler.
- Folk må få bestemme selv. Foreldre bestemmer hvor stor, og hvor mange, is barna skal få. Det bestemmer ikke staten, sier hun.
Barnestørrelse
Dette er årets første softis for landbruks- og matministeren. Borch er nøye på at strøsselet måtte være jordbær, og hun mener valg av strøssel sier mye om deg som person.
- Jordbærstrø er en lett og ledig, kanskje litt morsom, person. Sjokoladestrøssel - da er man utvilsomt mørkere til sinns.
Hun skuler bort på Dagbladets utsendte. Begge har sjokoladestrø på sine passelig store softiser.
- Nå for tida er det bare jordbærstrø på meg, sier Borch og ler.
Men tilbake til debatten. Norge står i mange kriser - inflasjon, renter, og krig i Europa - men hvordan skal vi løse softiskrisa?
- Jeg tror det kan være en idé for mange utsalgssteder å innføre barnestørrelse på softisen. Det foreslår jeg herved. Da slipper foreldre å bekymre seg. Men jeg kommer ikke til å bestemme det, sier Borch.
Ut mot Mehl: - Sauser sammen
Matsvinn
Det er varmt i Oslos paradegate i dag. Softisen til Sandra Borch er blitt enda softere, og renner nedover kjeksen til landbruksministeren.
Hun synes altså ikke at for store softiser er et statlig anliggende, men som en ekte senterpartist er Sandra Borch selvsagt opptatt av matsvinn.
- Det er jo dumt om folk må kaste softisen fordi man ikke orker mer. Derfor bør man heller be om en mindre is, sier Borch.
På nytt skuler hun mot Dagbladets utsendte, på vei til søppelkassa med sine halvspiste og kjapt smeltende desserter.
- Jeg synes ikke dere heller skal kaste isen, altså. Matsvinn skal vi ta på alvor.
Spiste av mammas is
Slukkøret gjør vi vendereis fra søpla med isen fortsatt i neven: Alt for en god sak.
- En gigantisk softis er jo ikke bra for små barn, Borch? Og heller ikke for magemålet til journalister, forøvrig.
- Hvor ofte spiser man softis? To, tre, kanskje fire, ganger i året? Det er jo ikke her de største utfordringene for folkehelsa ligger. Klart at folk gjør lurt i tenke på hva man får i seg - det må vi alle gjøre. Men som sagt, hvis man er bekymret, så kan man be om en litt mindre is, sier hun.
Og til slutt en hjerteskjærende historie fra Borchs egen oppvekst, ofte blottet for både store og små softis.
- Da jeg var liten fikk jeg en skje og kunne forsyne meg litt av mammas softis. Da fikk jeg helt passe mengde. Jeg stoler på at foreldre vet best selv hva barna deres skal spise og ikke, sier Borch.
