- Ikke la søsteren min dø alene

Dødssyke Remzije (27) har svulst på hjernen, er blind og har tvangsforestillinger. I ni år har søsteren pleiet henne. Nå sendes familien til Kosovo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun etterlates alene i Norge. Søsteren Vahide (34) har passet på henne i hele ni år. Det er ikke noe Vahide heller vil enn å ta vare på sin syke søster.

- Remzije er sterkt hjelpetrengende. Det er fastslått at sykdommen vil få fatal utgang i løpet av få år, sier advokatfullmektig Dag Christian Vinhøg i Tønsberg, som representerer familien.

Remzije fikk opphold i Norge fordi det ikke er medisinsk forsvarlig å sende henne tilbake til Kosovo. Men Utlendingsnemnda mener at det ikke finnes sterke menneskelige hensyn som tilsier at familien bør få være hos Remzije. I morgen skal asylsaken opp i Oslo tingrett.

Hjernesvulst

Hun var bare 18 år da hun fikk hjernesvulst. To ganger er hun operert i Beograd, og på Rikshospitalet våren 1999. S vulsten vokser, hun må opereres igjen. Som følge av strålebehandling er hun blitt blind på det ene øyet og svært svaksynt på det andre. Andre ettervirkninger er hormonforstyrrelser, angst og begynnende psykose. Hun gråter. Hun rugger fram og tilbake i rullestolen og teller. Hun gjentar:

- Vær hos meg! Kom til tante. Ikke ta barna fra meg, vær så snill. Barna er livet mitt.

Møtet med den dødssyke kvinnen i et vanlig bolighus på Nøtterøy er sterk kost. Og tantebarna Anita (8), Ardit (7), Xheneta (6) og Bleona (2) er livet hennes. Barna, søsteren Vahide og mannen Hamza Abdullahu.

Hun snakker verken norsk eller engelsk. Pasienten omtales i rapporten fra psykiatrien i Vestfold som alvorlig depressiv.

- Alene vil hun havne i et psykososialt vakuum den siste tida hun har igjen, sier Vinhøg.

- Hvis vi må reise, tror vi ikke hun lever så lenge, sier Hamza.

Våren 1999 kom de kosovoalbanske flyktningene til Norge med luftbrua fra Makedonia. Etter at UDI avslo søknaden om asyl, innvilget Utlendingsnemnda i 2002 opphold på humanitært grunnlag. Men bare for Remzije.

Uønsket på Nøtterøy

- Å forlate et familiemedlem som de har hatt ansvaret for så lenge, er også en ekstrem påkjenning både for søsteren Vahide, Hamza og barna som er veldig glad i sin tante, sier advokatfullmektigen.

Hva skjer med den syke kvinnen når familien kastes ut? Nøtterøy kommune, der hun har bodd siden 1999, nekter å bosette henne. Selv om UDI garanterer for maksimal økonomisk støtte. Det finnes ikke midler «til å yte de tjenester som hun vil ha behov for», svarer kommunen.

- Døgntilbud koster rundt en million kroner årlig. Familien har spart det norske samfunnet for store summer ved å pleie sin tante, mener Vinhøg.

Menneskelige hensyn

Til stede i stua er også Leif Thore Bjertnæs, Østlandets største salatbonde som Hamza har jobbet for i flere sesonger. Han kjenner familien godt og er opprørt.

- Hvis ikke sterke menneskelige hensyn skal telle her, når skal det gjelde da?

Også barna er godt integrert med skole og venner.

- Mamma sover sammen med tante, som er redd. Men jeg er også redd, sier Anita (8), som er sterkt preget av situasjonen.

- Jeg har vært lenger i Norge enn i Kosovo, jeg var bare tre år da vi kom, sier hun og forteller at det gamle huset deres er brent ned. Småbruket familien hadde er minebelagt og dyrene stjålet.

- Kan skrive brev

Vahide gir søsteren vann. Hun hjelper henne å dusje, spise, ta medisiner. Hun trøster, klemmer og stryker. Den enorme omsorgen framstår som unorsk, ganske unik. Utlendingsnemnda skriver at Remzije kan holde kontakten med familien sin - per brev. Hun kan besøke familien i Kosovo.

- Men hun er jo blind, hun kan ikke skrive. Og hvordan skal hun klare å reise alene? spør Hamza.

- Men hvorfor tar dere henne ikke bare med tilbake?

- Krigen gjorde meg til en fattig mann. Foreldrene hennes er gamle, syke og har ingen penger. Vi klarer ikke å betale alle medisinene hun trenger.

Psykolog Bergjot Blakstvedt skriver i sin rapport at pasienten har suicidale tanker og mer konkrete planer om å ta sitt liv ved atskillelse. Psykiatribasen på Nøtterøy mener hun vil ha behov for akutt innleggelse på psykiatrisk hvis familien hentes.

Remzije gråter igjen. Xheneta klemmer. Bleona kryper opp på fanget og kysser tante.

- Lille venn, tantes lille venn. - Det er sånn hver dag, sier Hamza. Den fastlåste situasjonen har vart i to år.

- Jeg ber den norske statsministeren og det norske folk tenke litt på en syk dame. Og på barna våre, sier han.

Lillejenta går ned fra fanget. Tante er forsvunnet i en døs.

VIL IKKE LEVE: - Tanta mi sier at vi er livet hennes, og det er vi, sier Anita (8), som ikke har orket å gå på skolen i det siste. Vahide hjelper sin søster Remzije til rette på sofaen. Til høyre Hamza Abdullahu.