Ikke mist hodet

Begrepet idrettshelt er ikke hva det var. Tapere og vinnere går om hverandre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA ER FASCINASJONEN med idrett? Fins det elementer bak de umiddelbare prestasjonene og resultatene som gir et dypere innblikk i tilværelsen? Tre aktuelle, norske DVD-utgivelser speiler sportsprestasjoner på vidt forskjellige og originale måter. Man kan stille spørsmålet: Hva er en seier? Fins det også en seier innbakt i et tap?

THOMAS GISLASONS film «Overcoming» går dypt inn i sykkelsportens steinharde verden. Filmen følger den danske Tour de France-mester fra 1996, Bjarne Riis, som bygger opp outsiderlaget CSC foran deltakelsen i Frankrikes vakreste eventyr i 2004. Med sykkel-ess som Ivan Basso, Carlos Sastre og Kurt Asle Arvesen på laget jobber Riis med samhold og styrke, med sin personlige erfaring med hvilken lidelse som skal til for å nå toppen i denne vanvittig harde idretten. Laget vinner ikke, men kjemper i toppen. Filmen har stor sans for dramaet og estetikken i selve konkurransen. Men viktigst er bildene av det private og profesjonelle som foregår bak kulissene. Syklistene har sine gleder og sorger som må takles dersom de skal prestere sitt ytterste. Samarbeidet underveis speiler en form for varme og menneskelighet -   selv i en så hard konkurranse. Sykkelrytterne går fra å være legender til å bli mennesker av kjøtt og blod.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SAMHOLD PÅ et annet nivå ser vi i filmen om den norske sjakksensasjonen Magnus Carlsen. Her er det familiesolidariteten som gjør at Magnus Carlsen kan satse alt på sjakk-karrieren. Filmen «Prinsen av sjakk» viser 15-åringens vei til stormester-tittelen og hans spill mot folk som Karpov og Kasparov. Magnus Carlsen er ikke smålåten. På sin egen veslevoksne måte forkynner han at målet er å bli verdensmester, innen 2020. Hvem vet, kanskje blir han det? Men filmen viser også hvor ensom spilleren er - enten han taper eller vinner. Sjakk er det motsatte av lagidrett.

ÅRETS IDRETTSSENSASJON er Tufte IL, som på en forunderlig måte har klart å vende sportens seiershysteri til sin motsats. Antakelig er folk med traumer fra gymtimene på skolen her til lands flere enn antatt; for dette er gymtapernes apostler. Med en varm og faderlig Erik Thorstvedt som selve profeten blant dem, er Tufte IL en seier for den rene lek. Her er det ikke akkurat fotballens råskap som står i sentrum. Halsbrekkende komiske - nærmest i en film av Buster Keaton - er scenene der laget skal praktisere teknikker som «brassespark» og «sklitakling». Poenget er ikke at de gjør seg latterlige, men at de på sin måte latterliggjør gravalvoret som herjer i toppidretten. Gleden når de endelig skårer et mål -   mot småjentelaget Rapid Athene -   kan ikke toppes. Den overgår nesten Bjørge Lilleliens ekstase da Norge slo England i hin legendariske match. Dessuten rommer den kanskje en viktig påminnelse, fra lagets Vebjørn under øvelsene i nikking:

-  JEG HAR JO vært borti en ball før, men når den kjem i nærheten av hodet mitt, begynner jeg å bli nervøs. Det er liksom hodet mitt som er det eneste jeg flyt på, og da er det greit å beholde det sånn noenlunde intakt.Med andre ord: Ikke mist hodet. En regel som gjelder - uansett idrettsgrein og nivå.