- Ikke rør varmestua vår

STAVANGER: Gamle alkiser og unge narkomane snubler over dørstokken og møter varme og kjærlighet hos familien Høiland i Stavanger. De har drevet varmestua i 30 år - like lenge som oljen har kastet sin rikdom over landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå vil kommunen rive varmestua, for andre gode formål trenger moderne nybygg i den travle byen.

- Dette er mitt hjem og min familie, og det eneste stedet i hele denne forbanna skittbyen hvor jeg møtes med respekt, sier Rune Werner (47), barnehjemsgutten som havnet så aldeles i livets grøftekant.

«Jeg er ensom blant mange, spriten har tatt fatt i meg,» synger Rune Werner med ikke helt edru røst. 20 år i fengsel og et hardt liv på gata har satt grove spor.

Lyspunktet er varmestua, dit kommer han daglig for prat, kaffe og en matbit, i dag har han sågar gitaren med. Keeperhelten Erik Thorstvedt er formann i stiftelsen Varmestuens venner, og har skrevet brev til kommunen for å sikre videre drift av institusjonen etter at huset rives.

- Men vi har ikke fått noe svar fra kommunen. Vi kan ikke risikere at gravemaskinene kommer en dag, og at vi ikke har noe sted å tilby byens tapere, sier Thorstvedt til Dagbladet.

De virkelige heltene

Evald og Gerd Høiland etablerte varmestua for 30 år siden. Evald var sjøl tørrlagt alkoholiker og bestemte seg for å vie livet til å hjelpe sine gamle venner.

- Fotballspillere blir dyrket, men mennesker som Evald og Gerd er de virkelige heltene, sier Erik Thorstvedt.

I dag er det Tone Høiland, datter av Evald og Gerd, som fører foreldrenes livsverk videre.

Alkoholikerne og de narkomane piskes fra sted til sted i Stavanger. De er utstøtt, forhatt, glemt. Den rike oljebyen har bare noen kalde benker i en bortgjemt park å tilby dem, helst bør de ikke være der heller. Grytidlig hver morgen venter svirebrødrene på at Tone skal låse opp døra til varmestua, de får komme inn i varmen om de er aldri så rusa.

- Dæven, jeg trodde jeg var i fyllearresten, så våknet jeg opp hos Rune. Dette forstår jeg ikke noe av, mumler Dag Birger, som bare kalles Daisy. Det er praktisk å våkne i fyllearresten, for varmestua ligger bare 100 meter fra politihuset.

Rusgjengen bor på nedslitte pensjonater der kommunen betaler 15000 kroner måneden for ei enkel seng. «Ondskapens hotell», er betegnelsen de gir pensjonatet. Daisy holder til i Vålandskogen, men er glad for at kompiser åpner dør og hjerterom av og til, ellers satser han på fyllearresten.

- Uten Evald, Gerd og Tone hadde mange av oss vært døde. For kommunen bryr seg «fucking nothing» om oss, sier gjengen rundt frokostbordet.

I dag er de litt seint ute og har allerede delt ei flaske brennevin på gata.

- Livene våre går vel rett til helvete. Vi har problemer og sliter med mye. Men her er vi alltid velkomne, det er utrolig, helt enormt at noen gode mennesker tar slik vare på oss. Ute på gata kan vi hate hverandre, det er en uskreven lov at det aldri må bli bråk i varmestua. Dette huset burde kommunen frede, ikke rive, mener Rune Werner.

- Det blir borgerkrig dersom noen rører varmestua, lover Daisy, og spør oss i neste omgang når Viking skal møte Brann i Tippeligaen.

Null fra kommunen

Tone Høiland er fast bestemt på å drive varmestua videre. Penger får de fra oljeselskaper, næringslivet, private og fra salg av en kalender, kommunen yter ikke en skjerv.

- Vi avviser ingen, dette er det eneste lavterskeltilbudet i kommunen. Livet på gata er beinhardt, der råder jungelens lov, brutaliteten og kynismen. Mange vil gå til grunne hvis de ikke har et fristed som dette, sier Høiland til Dagbladet.

Ordfører Leif Johan Sevland i Stavanger sier at det står enorm respekt av det arbeidet familien Høiland har lagt ned for byens vanskeligstilte.

- Varmestua ligger i et utbyggingsområde, men jeg ønsker å sørge for at de får et nytt sted å være når området skal bebygges. Mange i Stavanger har mye å takke varmestua for, sier Sevland til Dagbladet.

HJEMLØS: Dag Birger, alle kaller ham bare Daisy, er hjemløs i Vålandskogen i Stavanger og glad for at varmestua finnes.
MØTER VARME: Rune Werner (t.v.) har sittet 20 år i fengsel og lever et tøft liv. - Varmestua er det eneste stedet hvor jeg møtes med respekt, sier 47-åringen. Tone Høiland (t.h.) driver sine foreldres livsverk videre. Men nå vil kommunen rive huset for å gi plass til flere forretningsbygg. Erik Thorstvedt er blant dem som kjemper for varmestua.